Ringen var på et vis sluttet da den 99 år gamle stuerten og krigsseileren gikk om bord i fullriggeren Sørlandet en søndag i august. Det var her Karl Aksel Andresen i 1938 startet sitt yrkesliv da han like etter konfirmasjonen mønstret på for første gang.

Så kom årene som endret alt.

– Jeg var i Shanghai i Japan da krigen brøt ut, forteller Aksel, som den gang var 19 år og ikke umiddelbart forstod alvoret. På dette tidspunktet var heller ikke Japan med i krigshandlingene.

– Da Pearl Harbor ble bombet i 1941, var jeg på en båt i India, fortsetter han og svarer benektende på spørsmål om han var redd.

– Du vet jeg var så ung, men jeg tenkte jo på de hjemme. Jeg mener likevel at det var verre for de som var litt eldre, mange hadde kone og barn i Norge. Jeg var ungdom og tenkte mest på å ha det moro, sier han.

Da krigen var over, slo han seg ned i Brooklyn, stiftet familie og foresatte å seile til sjøs. Ekteskapet tok imidlertid slutt, og han møtte senere Sylvia, som nå er 88 år. De to har holdt sammen i over 40 år. Hun synes det er fantastisk at det kunne bli enda en tur til Norge.

– Det er jo ikke så lett når man blir gammel, vedgår hun.

Vi står foran den staselige fullriggeren og venter på Knut Arne Gjertsen, direktør for Fullriggeren Sørlandet. Det er han som har invitert Aksel Andresen til gjensyn med skoleskipet, før det legger fra kai med 60 tenåringer anno 2021, klare for et år med nye erfaringer og opplevelser.

Var heldig

Motivasjonen for å reise til sjøs som 15 åring var likevel en annen for over 80 år siden.

– Det var om å gjøre å få seg jobb for å kunne hjelpe foreldrene med penger, slik det jo var for mange den gangen, minnes Aksel.

At det skulle bli fem år med krig kunne ingen forutse, men Aksel mener at han var heldig som slapp fra det med liv og helse i behold. En av båtene han seilte med, D/S Viva av Arendal, ble torpedert da han akkurat hadde gått i land etter flere måneder ombord. Han ble spurt om å seile en ekstra tur som stuert, men valgte å takke nei. På denne turen ble Viva torpedert.

For Aksel ble det i årene som fulgte mange turer fram og tilbake over Atlanteren, mest mellom New York og Irland. Ofte var de 50-60 båter i konvoi, og mange av båtene ble senket på disse turene. Været var i tillegg en utfordring, spesielt vinteren 1943 var ille, med storm flere måneder i strekk.

– Man kan jo bare tenke seg hvor vanskelig det var å redde de som ble torpedert under slike forhold, sier Aksel og blir ettertenksom.

– Jeg var heldig.

Film om krigsseilerne

Jarle Andhøy, seiler, ekspedisjonsleder og forfatter er også til stede med filmteam når Aksel går om bord der alt startet. Andhøy har i 20 år vært sterkt engasjert i krigsseilernes skjebne og har reist verden rundt og samlet stoff til en storstilt TV-serie. Her har Aksel en viktig rolle, som en av de få gjenlevende fra de lange krigsårene. Andhøy har for øvrig besøkt Aksel flere ganger i Brooklyn i forbindelse med filmprosjektet, og nå ønsker han å supplere filmen med opptak fra det historiske besøket på skoleskipet.

Å komme om bord og hilse på noen fra mannskapet, og ikke minst stuerten, er moro både for veteranen og de som bemanner skipet i dag.

Knut Arne Gjertsen leder an og får hedersgjesten trygt om bord. Han viser rundt der det er mulig å komme til med rullestol, og etter en runde på dekk og en prat med noen fra mannskapet, kan Aksel hilse farvel. En munter kommentar kommer på vei over landgangen:

– Takk for meg. Jeg komme tilbake når jeg blir 100!

Konge og statsminister

Før Aksel Andresen kom til Søgne, hadde han vært i Oslo og spist lunsj sammen med Kong Harald og statsminister Erna Solberg. En lenge planlagt, men forsinket markering ble holdt for de gjenlevende krigsseilerne, der Aksel var spesielt invitert. Han fikk hedersplass ved bordet sammen med konge og statsminister.

Sprek for alderen, men litt svak i beina den senere tid er status nå. Synet er heller ikke som det en gang var, og benket med de to celebritetene, måtte han forhøre seg.

– Hvem er det som sitter ved siden av meg?

– Jo, det er Erna det.

– Og hvem er det som sitter over?

– Det er Kong Harald!

Aksel humrer over episoden og kan slå fast at det ble en hyggelig stund.

Anledningen var en lenge planlagt overrekkelse av krigsseilermedaljen, men grunnet korona ble medaljen sendt i posten for en tid tilbake. At noen mener at det hele ble en stemoderlig seanse, som kom alt for sent, er ikke Aksel så opptatt av.

– Det var en fin markering, fastslår krigsseileren, som ikke ønsker å dvele så mye ved det som kunne vært.

– Alt kommer på slutten

Noen dager etter besøket på fullriggeren møter vi Aksel igjen, denne gang i hageselskap hos familie i Søgne.

– Jeg er så glad for å være i Norge igjen, jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme tilbake, etter at den greia kom, men det kan jo ingen noe for, sier han og sikter til en viss pandemi. Nå gleder en humørfylt 99 åring seg til å tilbringe noen timer i sommerværet sammen med familien.

En liten prat blir likevel mulig, for å oppsummere enda litt.

– Hva synes du om at det blir film om deg og krigsseilerne?

– Jo det er bra det, men det er rart med det, sier han og tilkjennegir, litt motvillig, noen tanker om at det er litt sent.

– Alt kommer nå på slutten, jeg er snart 100 år. For noen år siden skjedde ingen ting. Jeg er jo nesten alene tilbake.

Kjøttkaker og svinestek

Å komme tilbake til skoleskipet var likevel en fin opplevelse.

– Det var moro å få snakke med kokken ombord, sier den tidligere stuerten, som har gode minner fra den gangen han svingte grytene i byssa. Da var tradisjonsrike retter som kjøttkaker og svinestek med surkål blant favorittene for mannskapet.

Han røper at dersom kjøttkakene skal bli myke og gode, må det røres skikkelig, det er noe av hemmeligheten for å få et godt resultat.

– Og så må det være egg, løk og muskat i deigen, råder han.

Kylling i barbecue er også en spesialitet, inspirert fra Amerika, og snart er Aksel i gang med tips og råd for å få skikkelig smak på sausen.

Fantastisk

– Når du ser tilbake på årene som er gått, er det noe du husker spesielt?

Aksel tenker litt. Han må tilbake til yngre år, der et minne har satt seg ekstra fast.

– Da jeg kom tilbake til Norge etter å ha vært borte fra familien i 19 år, det var spesielt, minnes han.

– Jeg reiste ut som 15 åring og kom tilbake som voksen mann.

Han tenker på møtet med mor, far og søsken på Kjevik i 1957.

– Oh boy, det var hardt, sier Aksel, og er det nærmeste han kommer ørlite amerikansk slang i løpet av samtalen. Og det etter over 70 år i Brooklyn.

To av søsknene hadde han aldri sett før de møttes flyplassen, men i løpet av årene som fulgte har han jevnlig vært i Søgne. Nå gleder han seg over å være sammen med familien igjen, etter mye usikkerhet på grunn av pandemien.

– For et par måneder siden visste jeg ikke om jeg noen gang ville se dem igjen, det er fantastisk at det ble mulig, sier Karl Aksel Andresen, som når dette leses, er tilbake i Brooklyn sammen med sin Sylvia.

Bjørn-Einar Bjerke (72) var ofte å se på raske bein i turløypene i Søgne, både fordi han alltid har likt å være ute, men også fordi han vet hva fysisk aktivitet betyr for helsen. Så kom hjerneblødningen.

– Jeg våknet i åttetiden om morgenen og forstod med det samme hva som var skjedd, forteller Bjørn-Einar om den dramatiske augustdagen i 2019.

– Ring, ring! Uttalen var utydelig da han prøvde å meddele seg til kona Britt. Han klarte heller ikke å røre høyre ben og arm.

Andre gang

– Jeg prøvde og prøvde å gi beskjed, men fikk ikke ordene fram, det var en fryktelig følelse, sier han.

Men Britt forstod, ringte 113, og visste samtidig at dette hadde hun opplevd før, om enn på en annen måte.

– Det var i år 2000. Bjørn-Einar hadde vært på årsmøte i Fritidsnytt, et barnebarn var født denne dagen, og det var stor stas og feiring med kake og kaffe. Men han oppførte seg litt merkelig og reagerte ikke spesielt på nyheten om barnebarn, var bare opptatt av å komme seg hjem. En stund senere begynte synet å svikte, og vi forstod at han måtte ha legehjelp, minnes Britt.

Det viste seg at Bjørn-Einar, som da var 52 år, hadde en pågående hjerneblødning, men han fikk heldigvis hjelp tidsnok. En hjertefeil ble også oppdaget, og kunstig venstre hjerteklaff ble satt inn. Siden første hjerneblødning  har han i tillegg vært medisinert for høyt blodtrykk.

Nå var det gått 19 år, formen var god, og Bjørn-Einar gikk lange turer flere ganger i uken.

At han skulle bli rammet på nytt var ikke i tankene.

– Jeg opplevde å være helt restituert, sier han.

Så skjedde det altså likevel, og denne gangen var det kritisk.

Fysisk sterk

– Ambulansen kom etter 15 minutter, forteller Britt, som måtte se ektemannen bli fraktet ut på båre. Fra Åros i Søgne gikk turen til sykehuset i Kristiansand med ulende sirener.

– Det var veldig, veldig alvorlig, sier Britt med ettertrykk, før hun sier henvendt til Bjørn-Einar:

– Men du klarte deg. Du er sterk! Legen som tok i mot oss sa senere til meg at din  gode fysiske form hadde reddet deg.

Selv opplevde han å være klar det meste av tiden. Noe som fort ble viktig var å få svar på prognosen.

– Jeg strevde med å få ordene fram, men legen skjønte etter hvert hva jeg spurte om. Svaret jeg fikk var imidlertid det eneste mulige på dette tidspunktet:

At det var for tidlig å si noe om.

For Bjørn-Einar har tiden etterpå dreid seg om trening, med god hjelp av ergoterapeut, fysioterapeut, helsfagarbeider og logoped.

Mange tanker

– Det var mer alvorlig enn du forstod, fastslår Britt, som den første tiden måtte forberede seg på det verste.

– Jeg var aldri redd for å dø, men jeg forstod at det var alvorlig, sier Bjørn-Einar selv.

– Etter hvert innså jeg hva som hadde skjedd, og det eneste som gjaldt da var å gjøre det beste ut av det, reflekterer han.

At mange tanker svirret rundt er ikke til å legge skjul på, selv om det i starten kun var snakk om å overleve.

– Der og da var det å overleve hardt nok, men etter hvert kom tankene. Hva skjer nå? Ville jeg kunne gå igjen? Så var jeg veldig opptatt av om jeg kunne kjøre bil. Det har jeg alltid likt, men det bryr jeg meg ikke om lenger. Det som betyr noe nå er å kunne gå uten hjelp, sier han.

Drømmen er å kunne gå lange turer igjen. Det er et mål.

– Men jeg innser jo at jeg er veldig hardt rammet, legger han til.

Opptrening

Så fort Bjørn-Einar ble i stand til det, etter tre kritiske uker på sykehus der ingen visste hvordan det ville gå, kunne han starte den lange veien tilbake. Første mål var å kunne sitte i en stol, så å kunne stå, deretter å kunne ta de første skrittene, hele tiden med tett oppfølging av leger og sykepleiere. Seks uker på Kongsgårdheimen ble neste fase, før han kunne komme hjem til leiligheten på Åros.

– Man forsøker gradvis å komme tilbake. Jeg har vært rundt Kvernhusvannet to ganger, riktignok ved hjelp rehabiliteringstjenesten, og av deg, sier Bjørn-Einar og ser på Britt.

For henne er selvsagt hverdagen også endret.

– Det er jo ganske tøft. Han må ha mye hjelp. Den høyre hånden er delvis lammet, han har i tillegg spasmer, så det meste må tilrettelegges, sier hun.

– Jeg klarer en del, men alt tar så mye lenger tid, supplerer Bjørn-Einar og legger til at han er sjeleglad for at det ikke er noe kognitivt, at det ”bare” er fysisk.

Et seks ukers opphold for opptrening på Vikersund Bad ble det på sensommeren, og nå har han privat fysioterapi to ganger i uken, kombinert med egentrening. Korona har riktig nok bremset denne behandlingen i perioder, senest nå i høst.

– Trist, men forståelig, sier han om det.

Håpet er selvsagt at situasjonen bedrer seg raskt. Fysioterapi er uten tvil viktig.

Velger å være åpen

– Kan man ha gode dager likevel, selv om livet er endret radikalt?

Britt tar ordet.

– Det er jo en vanskelig situasjon, det sier seg selv. Sykdommen er tøff, og Bjørn-Einar blir fort sliten. Det som kan være enkelt når man er frisk, blir så mye mer krevende nå.

Med en stor bekjentskapskrets kommer det ofte spørsmål om hvordan det går.

– Mange spør, og da sier jeg som det er. Jeg har valgt å være åpen om min situasjon, og mange jeg møter er flinke, de tar seg tid til å lytte. Andre er mer overbærende og sier at ”dette går så bra så”. Det blir litt vel overfladisk, mener Bjørn-Einar og legger til:

– Man må nok ha vært gjennom det selv for å vite hva dette er. Jeg tror folk mener det godt, men ikke alle vet hva de skal si.

Sliten

Elektrisk rullestol er blitt et greit hjelpemiddel og gjør det mulig å komme seg ut på egen hånd, når været tillater det.

– Der sitter jeg trygt og godt, og da er jeg mer selvstendig. Det er hyggelig å kunne stoppe og snakke med folk, sier Bjørn-Einar.

– Opplever du fortsatt fremgang?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har bedre ståbalanse, men alt tar tid. Folk jeg snakker med, og som har opplevd å få slag, har for øvrig ulik erfaring. Noen kan ha framgang etter to, tre, til og med ti år. Nye måter å trene på kan gjøre utslag. Så ja, jeg har tro på fortsatt framgang. Jeg regner med å kunne gå igjen, sier han bestemt.

Tankene går tilbake til ungdommen da bryting og turn var hovedaktiviteten. Da var det trening og atter trening. Det minner om at vilje og egeninnsats nytter, selv om det nå kan skorte mye mer på kreftene. Begrepet ”å bli bra” bruker han ikke lenger, heller ”å bli bedre”.

Ikke sett deg til

– Hvordan er humøret?

Bjørn-Einar ler litt.

– Opp og ned, opp og ned. Ingen dager er like, men jeg har alltid hatt et relativt godt humør, selv om jeg selvfølgelig har mine tunge stunder. Man vet at trening er nødvendig, men når du bare ikke har ork til det, hva gjør du da, spør han.

Uhell kan også skje, noe som kan skape vegring for å slippe taket i en arm å støtte seg til, som da både Bjørn-Einar og Britt gikk over ende i gågata på Tangvall. Han mistet balansen og dro henne med seg i fallet. Heldigvis gikk det bra med begge to.

Bjørn-Einar ønsker uansett å formidle det han vet er det viktigste for de som rammes av slag, og som han håper og tror kan gi en bedre hverdag:

– Trening, trening, trening, ikke sett seg til. Om du blir sliten, ta hensyn til det, lytt til kroppen, men ikke gi opp, sier Bjørn-Einar Bjerke, som har et uttalt mål:

– Jeg ønsker å kunne gå uten hjelp rundt Tjomsevannet igjen.

Fakta om hjerneblødning :

– Hjerneblødning kan oppstå i alle deler av hjernen, eller på hjernens overflate, og omfatter mellom 10-15 prosent av alle hjerneslag. Årsaken er at en blodåre i hjernen sprekker og blodet lekker ut i hjernevevet, eller på hjernens overflate. Dette fører til opphevet blodsirkulasjon. I tillegg tar hjernecellene skade av blodet som lekker ut, og det danner seg en hevelse i området.

– Den aller hyppigste årsaken til hjerneblødning er høyt blodtrykk.

Blødningen oppstår raskt og uten forvarsel. Et studie viser at det er høyere forekomst av hjerneblødning blant pasienter som bruker blodfortynnende.

– Symptomene varierer ut fra beliggenheten. Halvsidig lammelse, ansiktslammelse og eventuelt talevansker er de vanligste symptomene.

Kilde: LHL

Miljøet i Norge er lite, og for mange er fekting ganske sikkert en fremmed sportsgren. I Kristiansand er det likevel en liten gjeng som møtes, med en dreven, entusiastisk veileder i Marianne Wilson. Hun ser gjerne at flere jenter blir med.

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Fremmed eller ei – fekting har eksistert siden tidenes morgen. Ved bruk av våpen av forskjellig slag, som spyd, øks, sverd eller lanse, ble fekting brukt som del av nærkamp i krig. Duellering med sverd ble i middelalderen en vanlig måte å gjøre opp uoverensstemmelser på, men i takt med utvikling av andre og lettere sverdtyper ble kunsten å parere og unnvike mer fremtredende. Det førte til utvikling av spesielle teknikker til både angrep og forsvar.

Ridderfilmer

– Fekting er gøy, jeg har alltid vært glad i kampsport, og i fekting er det mye teknikk, sier Auen Elias Labdon (14).

Han er nettopp kommet tilbake etter å ha vært borte fra sporten i et par år. Auen fekter med sabel fordi han liker denne teknikken best. Her gjelder det å treffe motstanderens overkropp, armer eller hode med hugg eller kutt.

Men for å presisere: En lett berøring er nok til å score poeng. 

– Er det andre av vennene dine som driver med denne typen kampsport?

– Ingen. Alle spiller fotball, svarer 14-åringen kontant. Og legger ivrig til:

– For meg kom fascinasjonen etter å ha sett på ridderfilmer.

Det er tid for oppvarming. Trener Marianne Wilson får oppmerksomheten til de fem som er til stede på dagens trening i flerbrukshallen Idda Arena.

Såkalt ringfotball er første oppvarmingsøvelse. Det løpes, sparkes og scores, to lag kjemper om poeng og temperaturen stiger. Iveren likeså, dette er spennende og gøy!

Lek, fotarbeid og terping

– Det er viktig at lek er med i bildet, fastslår Marianne og går over til neste oppvarmingsrunde, nemlig hoppetau. Nå gjelder det å ha timing og kondisjon på plass.

Fotarbeidet er spesielt viktig i fekting og gjennomgås nøye i neste treningsbolk. Marianne terper på grunnposisjoner.

– Ett skritt fram med forfoten, tå, hæl og bakhæl på samme linje, bøy knærne, pass på vektfordeling på beina!

Ikke helt enkelt å bevege seg smidig og koordinert ved første forsøk, men øvelse hjelper. Mye øvelse.

Etter hvert kan fektemasker og sabler hentes fram, og nå begynner det å se spennende ut for en utenforstående, men først kreves repetisjon av sikkerhetsreglene.

Sikkerhet i høysetet

– Hva er viktig å tenke på i forhold til sikkerhet? vil treneren vite.

– Holde sabelen ned når den ikke er i bruk, og aldri snu seg bort i kamp, svarer Daniel (10).

– Man behandler sabelen som et våpen. Vi har maske, ikke hjelm, så vi er kun beskyttet foran ansiktet, forklarer Marianne og etterlyser flere regler.

– Ingen tullefekting, sier Hans Jørgen (7).

Berit (29) føyer til at alt sikkerhetsutstyr skal på før fekting. Hver gang.

Det vil si maske, hanske, beskyttelsesvest og fektejakke på kroppen. Damene har i tillegg en brystplate innerst.

Marianne poengterer at det er få skader forbundet med sporten, mye fordi sikkerheten alltid er i høysetet.

Kjempegøy!

Så er parøvelser med sabler og vennskapelige, men konsentrerte kamper i gang. Treneren instruerer, forklarer og veileder, iført sort trenerjakke og sort maske. Det skiller henne ut fra resten av gruppa.

– Overkroppen inkludert hode og armer er gyldig treff-flate med sabel. I florett, som er et stikkvåpen, er det kun poeng for treff på motstanders torso, altså overkropp, foruten armer, bein og hode, inkludert ryggen. Fekter man med kårde er det gyldig med treff på hele kroppen, opplyser Marianne videre.

En liten time senere har alle fektet mot alle. Teknikken sitter bra hos noen, andre må øve mer, men slitne, svette og fornøyde fektere er i denne omgang ferdige med en to-timers treningsøkt.

– Dette er kjempegøy, smiler Auen, Daniel og Hans Jørgen.

Lek og teknikkøvelser

Marianne tar en runde med rydding. Hun er for tiden eneste trener og erkjenner at miljøet er lite i Kristiansand. For egen del ble hun introdusert for fekting mens hun studerte i England, men registrerer at det er få som starter med denne sporten i Norge.

– Kanskje fordi omtalen i media er liten, og at fekting ikke er en del av kulturen slik som for eksempel i Frankrike, Ungarn og andre europeiske land. Og kanskje også fordi fekting i beste fall er andre eller tredjevalg for barn og ungdom som ikke finner seg til rette i de tradisjonelle idrettene, reflekterer hun.

Guttene er i klart flertall blant de som prøver seg. Som kvinne, og ikke minst entusiast, oppfordrer Marianne flere jenter til å forsøke.

– Jeg synes det er en elegant form for kampsport. Det krever fysikk, smidighet og ikke minst at hodet er med. Man utvikler konsentrasjon og reaksjonsevne, mental styrke og kroppskontroll. Fekting passer for både gutter og jenter, fastslår hun, men legger til:

– Jeg må ofte forklare de nye som kommer at man ikke kan begynne med fektekamper med én gang. Det er litt som med et instrument, eller en dans. Man må kunne grunnleggende skritt i dansen, eller noen grep på fiolinen for at det skal bli interessant. Det er jo er en del teknikk som skal læres, og som trener prøver jeg å blande inn lek for å gjøre øvelsene litt spennende.

Ikke kroppskontakt

Marianne understreker at fellesskapet er viktig, for selv om fekting er en individuell idrett, må man trene sammen for å bli god.

Selv har hun drevet med sabel- og florettfekting både som utøver og trener og

opplever at de yngre barna synes det er morsomt å få trene og være sammen med eldre barn og ungdommer i miljøet. Etikette og sikkerhet er tema hele tiden, at man tar vare på hverandre, legger vekt på å fekte sikkert, og ser etter at andre gjør det samme.

– Hvordan skiller fekting seg fra andre kampsportsidretter?

– I fekting har man ikke kroppskontakt. Kommer man borti motstanderen, om det så er ufrivillig, kan det bli gult eller rødt kort. Det oppmuntrer til kontroll og riktig distanse. Man øver inn gode teknikker og reflekser, slik at man på høyere nivå er mer opptatt av motstanderen og taktiske valg enn av egen teknikk som allerede er innarbeidet, forklarer treneren.

Nordisk mesterskap

Mesterskap er det likevel få av. Marianne forteller at det nesten ikke har vært avholdt sabelkonkurranser her til lands siden 70-tallet, men at Kristiansand Fekteklubb fikk tildelt nordisk mesterskap i sabelfekting i 2017.

– Klubben søkte Nordisk Fekteunion om arrangementet, etter at Norges Fekteforbund hadde avslått søknad om norgesmesterskap i sabelfekting, forteller hun.

At arrangementet ble særdeles vellykket er moro å tenke tilbake på.

– En unik begivenhet i moderne norsk fektehistorie, slår Marianne fast og utdyper:

– Takket være ekspertise og godt samarbeid med Molde Fekteklubb, samt støtte fra nordisk sabelmiljø fikk vi det til. Deltagere fra ni forskjellige land var med, vi hadde topp ekspertise på dommersiden og god støtte fra kommunen.

Leder i Kristiansand Fekteklubb understreker at fekting ikke er noen kostbar idrett å drive med.

– Hos oss har vi lave treningsavgifter og gratis eller lav leie på utstyr. Det er mye lek på trening, vi har det gøy, samtidig som vi utfordres både fysisk og mentalt. Vi trener balanse, smidighet og hurtighet. Jeg synes sabelfekting er elegant, nesten finere enn ballett!

Marianne Wilson smiler:

– En virkelig atletisk og spennende idrett. Jeg synes flere jenter burde prøve!

Fakta

• Moderne sportsfekting er en kampsport med blanke våpen og beskyttelsesutstyr på en 14-meters innendørs bane kalt piste. Idretten har tre OL-grener: florett, sabel og kårde. Florett og kårde er stikkvåpen, mens sabel primært er et hugg- eller kuttvåpen.
• Sabelfekting er den raskeste og mest spektakulære av fektesportens tre våpengrener. Tradisjonelt lærte nybegynnere fekting med florett, og kunne gå over til sabel eller kårde når de mestret grunnteknikken.  Sabelfekting var tidligere del av pensum for norske offiserer, og som ung kronprins var Kong Olav V en ivrig og dyktig sabelfekter.