Heldige meg fikk anledning til å fotografere disse skjønne damene da vi var på ferie i Toscana. Lille Mie rundet sitt første år i april, mens Nora Eleah, mitt barnebarn :-),
er fem måneder. De to frøknene kommer nok til å å bli gode venninner!
Det kan være fint å kjenne noen, som kjenner noen. Det var i alle fall det som måtte til for å få lov til å se innsiden av Nomeland kraftverk, som ligger på grensen mellom Iveland og Vennesla kommune. Og siden jeg jobber i Vennesla Tidende, benyttet jeg anledningen til å lage en reportasje fra besøket. Det fikk tittelen «Kraftverk helt på grensen» og stod på trykk i lokalavisa 7. mai 2019.
– Nomeland kraftverk, med oppstart i 1920, står på myndighetenes liste over kraftverk som må vernes for å bevare norsk kraftindustri, innledet Sverre Eikeland, seksjonsleder på vedlikehold i Agder Energi. Anledningen var omvisning for en gjeng fotointeresserte, som hadde fått avtale om besøk.
Eikeland fortalte at anlegget først ble satt i gang med ett aggregat, men at ytterligere to kom til etter hvert.
– I dag er fire aggregat i drift, som hver for seg består av en turbindel, som er i kontakt med vann, samt en generator som lager strømmen.
For å få et bilde av kapasiteten, opplyste Eikeland at ved maks vannføring snakker vi om 200 tonn vann i sekundet, en årsproduksjon på 170 millioner kilowattimer. Det gir strøm til 8–9000 husstander.
– Det siste aggregatet ble satt inn i 1994, en enkel utgave, som egentlig skulle stå der midlertidig mens vi bygde et nytt kraftverk gjennom fjellet, men utbyggingen ble utsatt. Aggregatene viser seg likevel å holde lenger enn de beregnede 80 år, sa omviseren og la til at det nylig ble gjort oppgraderinger på tilsvarende stasjoner, satt i drift i 1937. Aggregatene ble da plukket fra hverandre, undersøkt og funnet levedyktige i 30 nye år.
At Nomeland kraftverk ligger langs fylkesgrensen har imidlertid skapt litt hodebry.
Som da ny stasjon, lagt i fjell, var planlagt bygd for rundt 20 år siden.
– Det oppsto problemer fordi fylkesgrensa mellom Aust- og Vest-Agder går sånn omtrent midt i elva, noe som ville ført til bytte av både fylke og kommune. Vannkraft er som kjent en inntekstkilde for kommunene, og Vennesla kunne i dette tilfellet komme til å overta skatteinntektene fra Iveland. Planene ble dermed lagt på is, fortalte Eikeland og antydet med glimt i øyet at de to kommunene med fordel kunne slått seg sammen, sett fra et vannkraftsynspunkt.
Bedre gikk det likevel da et nytt kraftverk for få år siden ble satt i sving litt lenger oppe på Iveland.
– Vi ble pålagt såkalt minstevannføring, så i stedet for å tørrlegge en elvestrekning helt, måtte vi slippe ut et par tusen liter vann i sekundet. Det ville medføre tap av penger, men et lyst hode kom på at vi kunne jo sette inn et lite aggregat på 200 kilowatt, for å utnytte fallet. Aggregatet ble satt inn og godkjenning kom relativt raskt, både fra NVE og Iveland kommune. Men like før åpningsdagen ble det oppdaget at vi hadde lagt den lille ekstraturbinen noen få meter inn i Vennesla kommune. Det var ikke snakk om store penger, men for sikkerhets skyld ble ordføreren i Vennesla invitert til åpningen, så da var alle vel forlikt.
Fritt sitert etter en viss TV-profil kan man kanskje si: Det er ikke lett å se grensen under vann, og kanskje heller ikke alltid på land!
Siden nedleggelsen av papirfabrikken i 2011, henger svunnen tid igjen, og kanskje er det kombinasjonen av gammelt og nytt som er så sjarmerende, i alle fall sett gjennom en kameralinse. Historien fornemmes, den sitter i veggene både ute og inne, samtidig som byggeaktivitet pågår for fullt.
Nå er det vedtatt at Hunsøya skal få kjøpesenter og nye boliger, en formidabel satsing. Det vil bringe med seg nye, store endringer. Sånn sett vil Hunsøya også i framtiden bli vesentlig for Venneslas innbyggere, om enn i ny drakt. Og forhåpentligvis vil ny satsing bety arbeidsplasser for veldig mange, slik dette stedet har tradisjon for.
Møte med Bjarne Andersen er nok et bevis på at mennesker er mer enn det vi ser. Tross bevegelseshemming og vanskeligheter med å snakke, kommuniserer han tanker og refleksjoner gjennom poesi. Søndag 24.mars ble tre av hans dikt fremført i Søgne hovedkirke.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Denne gudstjenesten kalles HEL-gudstjeneste, noe som betyr et HELT menneske, sa Einar Skarpeid, leder av diakoniutvalget, da han innledet samlingen i Søgne hovedkirke.
Gudstjenesten var spesielt tilrettelagt for mennesker med ulike funksjonshemminger og var også utradisjonell i allsangen, akkompagnert av Trekkspillklubben. Sanger som ”Jeg blir så glad når jeg ser deg” er kanskje ikke den som vanligvis spilles i kirken, men fikk allsangfaktoren umiddelbart i taket.
– Gudstjenesten i dag handler om glede, lovsang og fryd, og å dele denne gleden, sa sokneprest Birte Løvåsen blant annet i sin tale.
Hun trakk også fram biskop Stein Reinertsens besøk i Søgne for kort tid siden. Han hadde spesielt festet seg ved Bjarne Andersen, etter et besøk på dagsenteret.
–Bjarne kan være et eksempel for oss alle, at vi gjør det vi kan og deler av vårt talent. Bjarnes talent er å skrive poesi, sa Løvåsen.
I løpet av gudstjenesten ble tre av hans dikt framført, to lest av Kjell Sverre Langenes, og ett framført for første gang med melodi.
– Jeg leste diktet på Face book, forteller Arnfinn Tangerud, som tok i mot Bjarnes forsiktige oppfordring om at det kunne vært fint med melodi til diktet ”Et salig fargespill”.
– Jeg prøvde meg fram, strevde litt i starten, men etter hvert hadde jeg en komposisjon.
Arnfinn har siden i fjor høst jobbet sammen med prest og diakonisse i Søgne menighet, etter at de stod uten organist. I førjulstiden ble han med rundt på eldreinstitusjonene og spilte under juleandaktene. At Bjarnes dikt ble framført i kirken, kom som et resultat av samarbeidet mellom Søgne menighet og Arnfinn Tangerud.
Arnfinn tar plass bak mikrofonen, mens Bjarne følger med.
”Et salig fargespill
Hører alltid våren til
Der gleden har sin tone
Som alle vil forsone
Det slår sin ekte rot
Og gir oss livets mot
Der vi får se den samme kilden
Av liv får gi oss hjerteilden.
Da tennes det en brann
For oss i Norges land
Som ingen her kan slukke
Før livet lar seg lukke.”
Bjarne Andersen har skrevet dikt i mange år, mest de siste 20 årene, men for han er det en større utfordring enn for de fleste når pc-en skal betjenes. Sterkt preget av cerebral parese er det umulig for han å bruke fingrene, men ved hjelp av en bøyle festet til hodet, og en pekepinne montert på bøylen, håndteres tastaturet. Derfra kommuniserer han med omverdenen via Facebook og blogg, og derfra uttrykker han tanker og refleksjoner gjennom poesi. Mye handler om kristen tro, og mye om natur. Av og til inspireres han av naturprogrammer på tv, andre ganger av noe selvopplevd.
Bjarne forteller at han har mange gode minner fra familiens hytte i Ramshola i Ny-Hellesund. Fra sin plass i rullestolen på verandaen hadde han utsikt til skipsverftet på Kapelløya, og til holmer og skjær. Det ga ofte næring til Bjarnes lyriske åre.
– Mens mamma og pappa hadde helse til å hjelpe meg, var vi ofte på hytta, men etter 2004 har jeg ikke vært der så ofte, forteller han.
Mye av det Bjarne har skrevet de senere årene er basert på minner fra tida han tilbragte på hytta. På veggen over pc-bordet henger en akvarell fra sundet, og over sofaen et fotografi som viser hytta, og utsikten både til skipsverftet og skjærene utenfor.
”Det er en gledessang
Som varer dagen lang
Der ingen må her tvile
Når livet kan få smile.
For det står i stråleglans
Og byr oss opp til dans
Så alle her på foten letter
Til fryd når fargespillet spretter.”
Arnfinn titter bort på opphavsmannen til ordene han har nettopp sunget. Uttrykket forteller at dette var en fin opplevelse.
I en melding på Messenger skriver Bjarne:
– Det var en veldig fin og rolig atmosfære rundt gudstjenesten. For min del er det tredje gang noe av det jeg har skrevet er lest opp, første gang i begynnelsen av 80-årene. En annen anledning i samme tiår var under ei møteuke med forkynneren Eivind Frøen, men etter dette har jeg bare holdt på å dikte i mi egen stue. De siste årene har noen fått interesse for å tonesette flere av diktene mine, og det synes jeg er kjempegøy.
Det skulle bety at vi hører mer fra Bjarne Andersen
Lille Nora Eleah kom inn i familien 1. mars 2019, på Bestefars bursdag. Det må være tidenes bursdagspresang! Og veldig sannsynlig blir hun et yndet fotoobjekt framover 🙂
Jeg fotograferte Lotte og Gunnar julaften 2018. Solen var i ferd med å gå ned, og lyset var fantastisk der ute. At de gylne fargene matchet kåpe og slips skapte ekstra begeistring hos fotografen. Og snart blir de tre! Kanskje derfor de gløder litt ekstra?
Å slå av en prat med 80-årsjubilant Jan Roger Eriksen var veldig hyggelig. Han har opplevd mye, og har mange jern i ilden. På trykk i Fritidsnytt nummer 9/2018
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det er en av de første dagene i september. Jan er fullt opptatt i hagen med å klippe georginer. To mål tomt krever sitt, med massevis av blomster, kjøkkenhage, og en plen så grønn at spørsmålet er uunngåelig:
– Hvordan får du dette til?
– Gjødsle jevnlig, vanne godt og klippe en gang i uka, svarer Jan og røper at han riktignok har plenklipper med motor, til å sitte på. Og selv om hagestell i dag er hobby, var det gartner han en gang utdannet seg til, da han reiste til Hamar fra hjemplassen Veidnesklubben i Finnmark.
I november fyller den blide nordlendingen 80 år, men hvordan dagen skal feires vet han ikke, og på sett og vis har han feiret litt allerede, med et fire ukers opphold i Tyrkia.
Åpent hus på den store dagen er han likevel ikke fremmed for.
Jan vokste opp i Lebesby kommune, som nummer fire i en søskenflokk som etter hvert talte åtte. Døpt ble han to ganger, først da han som nyfødt var så svak at foreldrene var redd for at han ikke ville klare seg. Da gutten likevel vokste seg frisk, ble det dåp i kirken.
– Konfirmasjonen stod jeg over. Da kunne jeg bestemme selv, sier Jan, som likevel er sterk i troen.
Livet har bydd på dramatikk flere ganger, fra å nær bli tatt av snøskred, ulykke i bil, til nestenulykke på båt da han seilte til sjøs. Hver gang har marginene vært på hans side.
– Han har reddet meg, sier Jan med overbevisning, et stort smil og blikket rettet oppover.
At familien klarte seg da tyskerne brant ned Finnmark og Nord-Troms i 1944 er kanskje det største mirakelet. Da var Jan seks år.
– Hjemmet vårt ble brent, men mor og far klarte å rømme til en gamme med oss seks barna. Gammen lå godt gjemt oppe i fjellsiden, tre kilometer fra sjøen, forteller han.
– Vi ble etter hvert trygge og håpte det skulle ende godt, og at frigjøringen snart ville komme.
Men en lørdagskveld like før jul, mens faren er ute for å skaffe mat, høres barske mannsstemmer utenfor. Mor, gravid i fjerde måned, låser først døra innenfra, men blir tvunget til å åpne. Beskjeden fra tyskeren og hans norske los er brutal:
De skulle omgående ut av gammen og om bord i en båt!
– Mor klarte å overbevise dem om at hvis hun bare fikk litt tid på seg, skulle hun være klar søndag morgen, med bagasjen ferdig pakket. I stedet rømte hun opp i fjellet til en mindre gamme, mens vi lå og sov. Planen var få med seg mat og klær oppover, innrette seg der og så hente oss ungene etterpå.
I boka ”Finnmark i flammer”, utgitt i 1949, er den dramatiske flukten beskrevet, hvordan mor greide å få med seg det nødvendigste av klær og mat, og dro alene ut i natten.
Men da den eldste gutten våknet grytidlig søndag morgen, var verken hun eller faren kommet tilbake, og nå var det tolvåringen som måtte ta ansvar for søsknene. Han hadde hørt noe av det som skjedde i løpet av natten og turte ikke bli værende.
Han vekket småsøknene, kledde på dem, og sammen la de i vei dit de trodde mor hadde gått, men gammen var tom da de endelig kom fram. Livredde prøvde de minste å klumpe seg sammen for å holde varmen, mens storebror gikk ut for å lete etter foreldrene, uten å lykkes.
Hele søndagen, og neste natt, oppholdt søskenflokken seg i gammen, inntil far på mirakuløst vis fant dem i tide. Da lå de stivfrosne bak døra, der det var varmest, og mest mulig i skjul, i tilfelle tyskerne kom for å lete. De eldste var kjapt på beina, men de minste sov tungt, og det var nære på at det kunne gått virkelig galt.
Så begynte jakten på mor. Det viste seg at hun hadde blitt svimmel og valgt å gjemme seg et stykke fra stien, av redsel for å bli oppdaget av tyskeren og hans los.
I forkommen tilstand ble hun funnet ut på ettermiddagen, båret tilbake
til den store gammen, som i mellomtiden var ransaket og plyndret. Der fikk hun pleie og stell og kom etter hvert til hektene igjen. Familien klarte å holde seg skjult fram til frigjøringen. Men pikebarnet, som ble født i juni 1945, døde etter tre uker.
Jan husker en god del av det som skjedde, men kan heldigvis glede seg over at familien klarte seg greit. Selv har han et lyst sinn, men konstaterer at han nok likevel ble herdet av opplevelsene.
– Tøffe ting setter seg i hjernen. Man blir kanskje mer hardbarket, erkjenner han. Livet skulle også siden by på utfordringer.
– Jeg reiste hjemmefra da jeg var 19 år, tok gartnerskole, men jobbet også på et barnehjem utenfor Oslo.
Det var her han traff Magnhild, som han senere giftet seg med. Sammen flyttet de til Sørlandet og etablerte sitt eget barnehjem, som Jan uttrykker det. Seks egne barn og et fosterbarn kom nemlig til etter hvert. Han ble for øvrig fortalt at Sørlandet var best, blant annet fordi vintrene var milde.
– Det opplevdes som løgn, humrer Jan, for akkurat den vinteren, 1969-70, kom snøen i november og smeltet ikke før i mai. Snøfonnene var så svære at han på det verste bare skimtet taket på huset.
Jan ville helst bruke gartnerutdannelsen, men fikk ikke jobb da han søkte på Landbruksskolen i Søgne. I stedet tok han utfordringer på strak arm og fikk jobb hos Block Vatne.
– Jeg har bygd mange hus i Søgne, smiler Jan, som også tok sveise-og dreiekurs. Et halvt års tid var han i Høllen på KMV-plastfabrikken. Der lærte han å støpe båter i plast. I mange år arbeidet han hos hos Bentsen & Sønner i Ny-Hellesund og på si i Kåre Larsens gartneri. Noen år på sjøen ble det også, for rederiet Skjelbred Knutsen.
I 1989 ble Magnhild alvorlig syk og var lenge på sykehus. Da legen en dag satte seg på sengekanten, sa han at det var lite å gjøre med kreftsykdommen. To år ga han henne. Legen forespeilte familien en tøff tid, med en mor som kom til å svinne bort, og til slutt dø fra dem.
Det nektet Magnhild å godta. I stedet begynte hun på sykepleierutdanning, spiste sunn mat og holdt det gående i 14 år.
Men så kom tilbakefallet, og en aprildag i 2003 sovnet hun inn. Da hadde Jan vært hjemmeværende det siste halve året og vist at han kunne hamle opp både med matlaging og klesvask. Det gjorde Magnhild mer rolig for at familien ville klare seg når hun var borte.
– Vi kom hverandre nærmere i den tiden og fikk snakket om mye vi ikke tidligere hadde snakket om, minnes Jan, som hadde en tøff tid etter at kona døde.
Nå har han fått ei god venninne i Grethe, og sammen har de de gode dager, selv om det langt fra er snakk om noe latmannsliv. Ofte besøker Jan andre pensjonister, på eldresenter Søgne og Songdalen, eller han går på hjemmebesøk.
– Det gir meg mye å kunne være en samtalepartner, sier Jan, som selv er i god form. Han både jogger og trener litt og har dessuten flere hobbyer. Noe av det er det aller beste er å komme ut på sjøen for å fiske.
– Jeg kan gjerne være ute fem-seks timer, og jeg får nesten alltid fisk!
Da undertegnende fikk være med, var sjøen stille og fin. Jan manøvrerte båten til faste plasser, stoppet og kastet snøret over rekka. En lyr, en sei og en makrell ble fangsten denne dagen, kanskje ikke all verdens, men å komme ut i båten er det viktigste.
– Der sjelebot i seg selv, konstaterer 80 års-jubilanten.
– Hva tenker du om å runde 80 år?
– Man føler seg jo ikke gammel, man er den samme, men jeg tenker nok mer tilbake enn før. Jeg kan drømme om natten, og ofte er jeg i drømmen tilbake der jeg vokste opp.
Da Jan for fem år siden var tilbake på ”gjengrodde stier” i Veidnesklubben, som en gave fra barna til 75-årsdagen, kunne han registrere at noen likevel våget å satse i kommunen han en gang reiste fra. Nå skaper nybygg og nye fiskeflåter optimisme. Det er gledelig, selv om Jan Eriksen definitivt har gjort sørlending av seg.
Litt mer Vennesla, denne gang fotografering på Vikeland hovedgård, på vei hjem fra jobb i Vennesla Tidende. 
Fargene er flotte i oktober. På vei hjem fra jobb i Vennesla måtte jeg stoppe for å fange noen av dem, sammen med linjer fra ei hengebro på Vikeland. Den er så smal at det kun er plass til én person om gangen. Da jeg gikk over, kom først en gutt på sykkel, men han stoppet da han nådde meg. Gutten på bildet stod på den andre siden, men syklet over broa først da jeg hadde kommet over. Jeg skjønte at han høflig hadde stått og ventet på meg. Da jeg så han sykle av gårde, måtte jeg fram med kameraet igjen. 
Å rusle rundt med kamera på den gamle industriområdet i Hunsfos Næringspark byr på et hav av motiver. Papirfabrikken på Hunsøya ble lagt ned i 2011, etter 125 års drift. Samme år ble det 100 mål store området overtatt av seks investorer som ønsket å utvikle ny næring i det som nå er blitt Hunsfos Næringspark. Fremdeles sitter den gamle historien i veggene, og selv om mer og mer av uteområdet rustes opp, fins det spor av en tid som er forbi.
Det høres kanskje rart ut, men i et fotografi er mellomrommene viktige, eller det negative rom, som … Les mer...
