En sprek 80-åring fra Søgne

24. november 2018 by Anne Gunn Skriv en kommentar

Å slå av en prat med 80-årsjubilant Jan Roger Eriksen var veldig hyggelig. Han har opplevd mye, og har mange jern i ilden. På trykk i Fritidsnytt nummer 9/2018

– Jeg tenker nok mer tilbake enn før

Et lyst sinn, god helse, og stor glede av å være aktiv er nøkkelord når Jan Eriksen skal beskrives, selv om sterke opplevelser aldri glemmes.

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Det er en av de første dagene i september. Jan er fullt opptatt i hagen med å klippe georginer. To mål tomt krever sitt, med massevis av blomster, kjøkkenhage, og en plen så grønn at spørsmålet er uunngåelig:

– Hvordan får du dette til?

– Gjødsle jevnlig, vanne godt og klippe en gang i uka, svarer Jan og røper at han riktignok har plenklipper med motor, til å sitte på. Og selv om hagestell i dag er hobby, var det gartner han en gang utdannet seg til, da han reiste til Hamar fra hjemplassen Veidnesklubben i Finnmark.

I november fyller den blide nordlendingen 80 år, men hvordan dagen skal feires vet han ikke, og på sett og vis har han feiret litt allerede, med et fire ukers opphold i Tyrkia.

Åpent hus på den store dagen er han likevel ikke fremmed for.

Små marginer

Jan vokste opp i Lebesby kommune, som nummer fire i en søskenflokk som etter hvert talte åtte. Døpt ble han to ganger, først da han som nyfødt var så svak at foreldrene var redd for at han ikke ville klare seg. Da gutten likevel vokste seg frisk, ble det dåp i kirken.

– Konfirmasjonen stod jeg over. Da kunne jeg bestemme selv, sier Jan, som likevel er sterk i troen.

Livet har bydd på dramatikk flere ganger, fra å nær bli tatt av snøskred, ulykke i bil, til nestenulykke på båt da han seilte til sjøs. Hver gang har marginene vært på hans side.

– Han har reddet meg, sier Jan med overbevisning, et stort smil og blikket rettet oppover.

At familien klarte seg da tyskerne brant ned Finnmark og Nord-Troms i 1944 er kanskje det største mirakelet. Da var Jan seks år.

Gjemte seg i fjellet

– Hjemmet vårt ble brent, men mor og far klarte å rømme til en gamme med oss seks barna. Gammen lå godt gjemt oppe i fjellsiden, tre kilometer fra sjøen, forteller han.

– Vi ble etter hvert trygge og håpte det skulle ende godt, og at frigjøringen snart ville komme.

Men en lørdagskveld like før jul, mens faren er ute for å skaffe mat, høres barske mannsstemmer utenfor. Mor, gravid i fjerde måned, låser først døra innenfra, men blir tvunget til å åpne. Beskjeden fra tyskeren og hans norske los er brutal:

De skulle omgående ut av gammen og om bord i en båt!

– Mor klarte å overbevise dem om at hvis hun bare fikk litt tid på seg, skulle hun være klar søndag morgen, med bagasjen ferdig pakket. I stedet rømte hun opp i fjellet til en mindre gamme, mens vi lå og sov. Planen var få med seg mat og klær oppover, innrette seg der og så hente oss ungene etterpå.

I boka ”Finnmark i flammer”, utgitt i 1949, er den dramatiske flukten beskrevet, hvordan mor greide å få med seg det nødvendigste av klær og mat, og dro alene ut i natten.

Men da den eldste gutten våknet grytidlig søndag morgen, var verken hun eller faren kommet tilbake, og nå var det tolvåringen som måtte ta ansvar for søsknene. Han hadde hørt noe av det som skjedde i løpet av natten og turte ikke bli værende.

Han vekket småsøknene, kledde på dem, og sammen la de i vei dit de trodde mor hadde gått, men gammen var tom da de endelig kom fram. Livredde prøvde de minste å klumpe seg sammen for å holde varmen, mens storebror gikk ut for å lete etter foreldrene, uten å lykkes.

Hele søndagen, og neste natt, oppholdt søskenflokken seg i gammen, inntil far på mirakuløst vis fant dem i tide. Da lå de stivfrosne bak døra, der det var varmest, og mest mulig i skjul, i tilfelle tyskerne kom for å lete. De eldste var kjapt på beina, men de minste sov tungt, og det var nære på at det kunne gått virkelig galt.

I siste liten

Så begynte jakten på mor. Det viste seg at hun hadde blitt svimmel og valgt å gjemme seg et stykke fra stien, av redsel for å bli oppdaget av tyskeren og hans los.

I forkommen tilstand ble hun funnet ut på ettermiddagen, båret tilbake

til den store gammen, som i mellomtiden var ransaket og plyndret. Der fikk hun pleie og stell og kom etter hvert til hektene igjen. Familien klarte å holde seg skjult fram til frigjøringen. Men pikebarnet, som ble født i juni 1945, døde etter tre uker.

Jan husker en god del av det som skjedde, men kan heldigvis glede seg over at familien klarte seg greit. Selv har han et lyst sinn, men konstaterer at han nok likevel ble herdet av opplevelsene.

– Tøffe ting setter seg i hjernen. Man blir kanskje mer hardbarket, erkjenner han. Livet skulle også siden by på utfordringer.

Variert arbeidsliv

– Jeg reiste hjemmefra da jeg var 19 år, tok gartnerskole, men jobbet også på et barnehjem utenfor Oslo.

Det var her han traff Magnhild, som han senere giftet seg med. Sammen flyttet de til Sørlandet og etablerte sitt eget barnehjem, som Jan uttrykker det. Seks egne barn og et fosterbarn kom nemlig til etter hvert. Han ble for øvrig fortalt at Sørlandet var best, blant annet fordi vintrene var milde.

– Det opplevdes som løgn, humrer Jan, for akkurat den vinteren, 1969-70, kom snøen i november og smeltet ikke før i mai. Snøfonnene var så svære at han på det verste bare skimtet taket på huset.

Jan ville helst bruke gartnerutdannelsen, men fikk ikke jobb da han søkte på Landbruksskolen i Søgne. I stedet tok han utfordringer på strak arm og fikk jobb hos Block Vatne.

– Jeg har bygd mange hus i Søgne, smiler Jan, som også tok sveise-og dreiekurs. Et halvt års tid var han i Høllen på KMV-plastfabrikken. Der lærte han å støpe båter i plast. I mange år arbeidet han hos hos Bentsen & Sønner i Ny-Hellesund og på si i Kåre Larsens gartneri. Noen år på sjøen ble det også, for rederiet Skjelbred Knutsen.

Sykdom

I 1989 ble Magnhild alvorlig syk og var lenge på sykehus. Da legen en dag satte seg på sengekanten, sa han at det var lite å gjøre med kreftsykdommen. To år ga han henne. Legen forespeilte familien en tøff tid, med en mor som kom til å svinne bort, og til slutt dø fra dem.

Det nektet Magnhild å godta. I stedet begynte hun på sykepleierutdanning, spiste sunn mat og holdt det gående i 14 år.

Men så kom tilbakefallet, og en aprildag i 2003 sovnet hun inn. Da hadde Jan vært hjemmeværende det siste halve året og vist at han kunne hamle opp både med matlaging og klesvask. Det gjorde Magnhild mer rolig for at familien ville klare seg når hun var borte.

– Vi kom hverandre nærmere i den tiden og fikk snakket om mye vi ikke tidligere hadde snakket om, minnes Jan, som hadde en tøff tid etter at kona døde.

Sjelebot

Nå har han fått ei god venninne i Grethe, og sammen har de de gode dager, selv om det langt fra er snakk om noe latmannsliv. Ofte besøker Jan andre pensjonister, på eldresenter Søgne og Songdalen, eller han går på hjemmebesøk.

– Det gir meg mye å kunne være en samtalepartner, sier Jan, som selv er i god form. Han både jogger og trener litt og har dessuten flere hobbyer. Noe av det er det aller beste er å komme ut på sjøen for å fiske.

– Jeg kan gjerne være ute fem-seks timer, og jeg får nesten alltid fisk!

Da undertegnende fikk være med, var sjøen stille og fin. Jan manøvrerte båten til faste plasser, stoppet og kastet snøret over rekka. En lyr, en sei og en makrell ble fangsten denne dagen, kanskje ikke all verdens, men å komme ut i båten er det viktigste.

– Der sjelebot i seg selv, konstaterer 80 års-jubilanten.

– Hva tenker du om å runde 80 år?

– Man føler seg jo ikke gammel, man er den samme, men jeg tenker nok mer tilbake enn før. Jeg kan drømme om natten, og ofte er jeg i drømmen tilbake der jeg vokste opp.

Da Jan for fem år siden var tilbake på ”gjengrodde stier” i Veidnesklubben, som en gave fra barna til 75-årsdagen, kunne han registrere at noen likevel våget å satse i kommunen han en gang reiste fra. Nå skaper nybygg og nye fiskeflåter optimisme. Det er gledelig, selv om Jan Eriksen definitivt har gjort sørlending av seg.

Fritidsnytt gratulerer med dagen 19.11 2018!

Intervju med Mia Aas Fjelldal fra Søgne

22. juli 2018 by Anne Gunn Skriv en kommentar

Kreativ på flere felt

Helt fra Mia Aas Fjelldal var 15 år har hun vært fast leverandør av fortellinger til Budstikkas juleavis, men selv om skriving er favoritthobby, liker hun også å utfolde seg med musikk tegneblokk.

Mia Aas Fjelldal er på snarvisitt hjemme i sommerlige Søgne.

Kledd i blåblomstret kjole er hun en sommer i seg selv der hun sitter på en hvitmalt benk i hagen hos foreldrene på Lohne.

Mia Aas Fjelldal nyter sommeren i Søgne, før siste innspurt med masteroppgave i sosiologi.

Grunnen til turen hjem, fra studier i Trondheim, er deltakelse i utdrikkingslag, en slags forsmak på det som kommer, nærmere bestemt 30. juni. Da skal hun selv stå brud.

– Det blir spennende, men endrer egentlig ikke noe. Jeg har jo bodd med den fyren lenge, men jeg gleder meg til å feire dagen med han, sier hun om kjæresten gjennom sju år.

– Morten og jeg utfyller hverandre veldig fint. Han er ikke kreativ på samme måte som meg, men er likevel interessert i flere former for kunst. Og veldig datakyndig, smiler Mia og stråler om kapp med solen når hun snakker om mannen hun skal si ja til i Søgne Gamle kirke. Etter vielsen blir det hagefest med 49 gjester, og dagen etter reiser brudeparet på ferie til Italia.

– Det blir spennende, jeg gleder meg til å feire dagen med han, sier Mia om kjæresten gjennom sju år.

Masteroppgave

Altså er deler av sommeren godt planlagt og har vært det i lang tid. Parallelt med bryllupsforberedelser jobber hun med masteroppgave i sosiologi.

– Det blir nok litt hektisk like før levering, sier 26 åringen og erkjenner at selv om hun har jobbet relativt jevnt gjennom året, blir det garantert stressende når trådene skal samles på slutten.

Fordypingen hun har valgt er det alvorlige samfunnsproblemet selvmord, og hvordan pressen håndterer dette.

– Dilemmaet, og det jeg forsøker å belyse i oppgaven, er at samtidig som selvmord bør opplyses om og snakkes om, vil det alltid være fare for smitteeffekt. Pressen har en viktig og ansvarsfull oppgave i måten det skrives om dette på, men jeg er ikke helt i mål med hvordan jeg skal konkludere, sier Mia.

At hun har valgt sosiologi som sitt fagfelt, skyldes ganske enkelt en grunnleggende interesse for samfunnsspørsmål, og nå begynner også jakten på jobb.

– Det søkes jo ikke eksplisitt etter sosiologer, men jeg ser for meg at det kan bli konsulent- eller rådgivingsstillinger som er aktuelle å søke på. Jeg er forberedt på at det kan ta tid.

Og skulle det på sikt være mulighet for jobb på Sørlandet et sted, er både hun og Morten åpne for det. Han har for øvrig to år igjen av lærerstudiet.

Skrivekunst

Å være student betyr mye skrivearbeid når oppgaver skal leveres, ganske så annerledes enn fantasifulle fortellinger som handler om jul, eller andre historier for barn. Den type skriving kobler hun imidlertid gjerne av med når tiden tillater det.

– Drømmen er å en dag få gitt ut en barnebok, røper Mia, som fikk et inspirerende puff da hun som femtenåring deltok i Ungdommens kulturmønstring og gikk videre til landsfinalen.

– Det var første gang de hadde en kategori for litteratur, og de visste ikke helt hvor de skulle plassere meg. Resultatet ble å stå på scenen og lese utdrag fra boka jeg hadde skrevet. Den ble trykket opp i ti eksemplarer og gitt som gave til familien.

Tittelen hadde det fantasy-inspirerte navnet ”Igamskogens hemmelighet”, og den unge forfatteren ble belønnet med skriveleir i Tarjei Vesaas rike i Telemark.

Siden har hun fortsatt å lage historier, fortsatt inspirert av fantasy-sjangeren.

– Jeg liker ellers å utfordre skriveteknikken min og teste ut nye språklige virkemidler. For eksempel prøver jeg nå ut en teknikk der handlingen foregår i dialogen mellom personene i fortellingen.

Skrivekunsten ble for øvrig ytterligere utdypet, og utfordret, da hun tilbragte et år på Buskerud folkehøyskole, linje for ”Kreativ skriving”. Lærer var forfatter Kyrre Andreassen,

Arvelig belastet

At Mia Aas Fjelldal er kunstnerisk anlagt er ingen stor overraskelse. Både innenfor tegning, maling og musikk har påvirkning hjemmefra uten tvil hatt betydning. Foreldrene er Christel Aas og Leif Fjelldal, begge utøvende kunstnere på hvert sitt felt, bortsett fra at Christel også er jordmor. I 2012 skrev hun ”Samtalen” som Knut Walle fremførte i Udhavn teater. Leif er musiker og har blant annet spilt i duoen Joffen og Laffen.

– Jeg husker at far ga meg et ark og ba meg tegne noter. Jeg tegnet det jeg trodde var noter, og han skulle spille ”komposisjonen” min etterpå. Det ble så som så, men jeg ble oppmuntret til å fortsette med musikk, minnes Mia.

Musikklinjen på videregående ble valget etter ungdomsskolen, men hun har likevel ikke ønsket å gjøre musikken til yrke.

Når det gjelder tegneinteressen, kommer mor inn i bildet. I alle fall er et av barndomsminnene at Mia med store øyne så henne tegne en jungel, og at hun ble spurt om hvilke dyr som skulle bo der.

– Det var helt magisk! Hun tegnet det jeg sa, og dyrene dukket opp mellom busker og trær!

For Mia er både tegning, maling og musikk aktiviteter hun trives med når kreativiteten trenger utløp.

Idyllen brutt

Mia forflytter seg fra benken til steintrappa foran huset, der krukker med fargesprakende blomster står i trappetrinnene.

– Sommer er vidunderlig, men ettermiddag og tiden utover kveld og natt er aller best. Da er det stille, solen er lav og lyset har rødskjær. Å gå tur midt på natten er herlig. Ellers elsker jeg å plukke bær, smiler Mia.

Et minne fra noen år tilbake dukker opp, ikke om bærplukking, men om blomster. Det begynte idyllisk i en eng med markblomster på besteforeldrenes gård i Korgen i Nordland. Der har familien reist nesten hver sommer. Mia og tvillingsøster Mari var i gang med å binde blomsterkrans.

– Men noen hadde sluppet ut kyrne, som plutselig kom i mot oss. De var litt ville, og vi ble vettskremte, la på sprang og kom oss over et gjerde. Idyllen ble brutt, brått og brutalt, ler hun.

Nå står Mia foran en ny tidsregning med avslutning på studier, og i disse dager giftemål som en stor og viktig begivenhet. Kanskje den største til nå.

Julens neste fortelling til Budstikkas lesere surrer nok likevel et sted i bakhodet.

– Drømmen er en dag å få gitt ut en barnebok.

Intervju og foto med lensmann Terje Pedersen

28. april 2017 by Anne Gunn Skriv en kommentar

En fin prat med lensmann Terje Pedersen, som blir pensjonist 30. juni 2017.
Han har mye å se tilbake på som lensmann i Søgne og Songdalen.

På trykk i Søgne og Songdalen Budstikke 19.4 2017

– Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag

Lensmann i gode og onde dager

Minnet om to små støvler i veikanten har brent seg fast på lensmann Terje Pedersens netthinne. Ulykken for mange år siden, der et lite barn mistet livet, var den første med fatalt utfall han måtte rykke ut til som politimann.

Siden den gang har det blitt flere sterke inntrykk, men han har aldri angret på yrkesvalget. Lederrollen han har hatt siden han overtok som lensmann i 1998 har selvsagt også bydd på utfordringer, men også erfaringer han aldri ville vært foruten. Nå synes imidlertid lensmann Pedersen, som snart fyller 65, at det er på tide å takke av.

– Jeg har jobbet lenge og mye, jeg ønsker å gjøre mer det jeg har lyst til og slippe så mye ansvar, sier han.

Frivillig arbeid

Det han har lyst til er ikke nødvendigvis å ligge på latsiden. Både hage, oppussingsprosjekt og barnebarn skal få mer oppmerksomhet. Tanker om å delta i frivillig arbeid hører også med til pensjonistliv-planene. Gi noe tilbake som han uttrykker det.

– Det kan jo hende det er en organisasjon som har behov for folk med min kompetanse, men som ikke har anledning til å ansette folk, sier Pedersen, som innrømmer at det også er litt skremmende å plutselig få åtte timer i døgnet som skal disponeres på egen hånd.

At Terje Pedersen havnet i Politiet var ikke noe bevisst valg, det kunne like gjerne blitt et annet yrke, men etter militæret kom han over søknadspapirer, søkte politiskolen og kom inn. Dermed var kursen staket ut.

Året var 1974, og etter et år som aspirant på Fagernes, ble det politiskole.

– Året på Fagernes var flott, med en helt annen natur enn på Sørlandet, og mer stabil vinter. Det ble mye skigåing, minnes han.

Så ble det vikariat ved Lensmannskontoret i Søgne og Songdalen, som først holdt til i Brennåsen, ikke langt fra der kontoret er i dag, før det ble flyttet til Søgne i 1986, for så å vende tilbake til Brennåsen i 2011.

– Det var lettere å få seg jobb i Politiet den gang. Jeg har vondt av de unge, nyutdannede politifolkene som møter et vanskelig arbeidsmarked i dag, sier Pedersen.

Helse

Man skal ikke være lenge i nærheten av Terje Pedersen før samtalen streifer innom helse og kosthold, og som snart 65-åring er han unektelig lett til beins.

Om han ikke hadde blitt politimann, er fysioterapeut et yrke han kunne tenkt seg. Kroppens ve og vel, og hva som påvirker den, interesserer den avtroppende lensmannen over snittet.

Så driver han også jevnlig fysisk fostring, både med løpeturer ute, og med styrketrening på treningssenter. På lensmannskontoret er det rene helsefarmen, vil noen mene.

Pedersen smiler lurt.

– Noen sier at når de har jobbet en stund ved lensmannskontoret i Brennåsen, kan de se det på nistepakka når de er tilbake i byen. Det er mye snakk om kosthold og slanking, men det hender jo vi har søtsaker.

– Ja ha?

– Vi har ”tabbekake”. Hvis noen har gjort en feil, må de ha med kake.

Hva feil og tabber består i går vi ikke nærmere inn på. Det som er sikkert er at staben gjør en kjempejobb, og at sjefen sjøl er mer enn fornøyd med sine ansatte.

– Jeg kunne nok vært flinkere til å fortelle dem det. Mange står på langt utover det man kan forvente, sier Terje Pedersen.

Samarbeid

– Kriminalitetsbildet har vel endret seg mye på disse årene?

– Å ja, da jeg begynte var det nesten ikke snakk om narkotika, og jeg husker godt den første hasjklumpen jeg fant hos en guttunge i Søgne. Problemet har vokst radikalt de siste årene. Det er mange som sliter i dag, og som har gått stien fra å være ”uskyldige” misbrukere til å ikke kunne ta vare på seg selv.

Han er uansett overbevist om at tverrfaglig samarbeid er veien å gå, og at det må begynne tidlig, helt fra barnehagen.

– Hvor viktig er det?

– Utrolig viktig! Tett samarbeid med kommunen, og å få eventuelle problemer fram så tidlig som mulig er helt nødvendig for å kunne forbygge kriminalitet. Og at man har fokus på å se avvik.

Pedersen mener at Politiet bør være en naturlig samarbeidspartner mot foreldre og andre som har behov for råd og veiledning.

– Man bør dessuten ha en sunn oppfatning om hva som er underlagt taushetsplikten. Det kan være lett å dekke seg bak den, men det viktige må hele tiden være hva som er barnets beste. Det er ikke alltid best å tie still og håpe ting går over, fastslår han og legger til:

– Det er noe som heter at du vet ikke hvordan en stein ser ut før du har sett den fra alle sider.

Formidling

Terje Pedersen er flink med ord.

– Er du en type som blir lyttet til?

– Kanskje, av og til har jeg følelsen av det. Jeg framstår nok som en rolig og nøktern person, og at noen faktisk mener jeg har greie på det jeg snakker om, sier lensmannen, som ikke redd for å bruke billedlige virkemidler for å synligjøre det han vil formidle. Her er det riktignok en balansegang å ikke være så tydelig at enkeltindivider identifiseres.

– Det kan hende jeg har gått over streken ved et par anledninger, og det beklager jeg i tilfelle, men budskapet blir likevel mest tydelig med historier fra virkeligheten.

Krevende saker

Noen saker har krav til rask oppklaring, og det legger beslag på mesteparten av kontorets resurser, som da det skjedde to drap med få dagers mellomrom i 2015.

Det var derfor Pedersen fant det nødvendig å be innbyggerne om unnskyldning da han gikk ut i media og beklaget at kapasiteten ikke strakk til. Han oppfordret indirekte folk til å ta mer ansvar, låse dørene og passe på eiendelene sine, rett og slett hjelpe til.

– Hvordan har det vært å være lensmann i ei lita bygd når grusomme ting skjer?

– Da det ble begått drap på Nodeland i 2007, gjorde det veldig sterkt inntrykk. Det hadde ikke vært drap siden 60-tallet. Verden stod stille et øyeblikk, men gjerningsmannen ble raskt pågrepet, så det ble jo ikke noen omfattende etterforskning. Det lettet noe.

Drapet på den unge jenta i Søgne i 2015 er et kapittel for seg.

– Det var sterkt, ikke minst fordi jeg kjenner både foreldre og besteforeldre godt. Og med en så ung gjerningsmann var det spesielt.

– Det må vel sies å være et problemorientert yrke å jobbe i politiet?

Terje Pedersen tenker seg litt om og svarer:

– Erfaringen er at det meste finner man en løsning på, det er ikke så mye som er umulig. Jeg kan si jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, men jeg gjør det kanskje ikke like mye lenger, ikke nødvendigvis på grunn av triste saker, men heller fordi det er krevende å være leder, en rolle som har utviklet seg veldig de senere år. I dag er det mye større krev til kompetanse, man skal kunne litt om alt, og lederutvikling har vært et forsømt område i politiet. Vi møter dessuten flere krav, både til økonomi og ansatte som er bevisst på sine rettigheter. Det krever god kunnskap for å kunne takle, medgir Pedersen, som er trygg på at hans arvtaker, hvem det nå blir, vil takle de utfordringene som måtte dukke opp.

Verden stod stille et øyeblikk da det ble begått drap på Nodeland i 2007

Krim

Nå som Terje Pedersen skal inn i pensjonistenes rekker, ser han også fram til å lese gode bøker.

– Og da leser du vel ikke krim?

– Jo, faktisk, smiler han og nevner Jo Nesbø, Jussi Adler Olsen, danskenes svar på vår Nesbø, og Lars Kepler.

– Så er det kanskje noe med at jobb og privatliv smelter sammen med årene?

– Ja, jeg føler at det er slik. Jobben former deg som menneske. Det har vært fine år, og mange gode medarbeidere. Jeg har hatt gode sjefer og lært mye. Hvis jeg skulle valgt om igjen, da jeg ville valgt det samme, sier avtroppende lensmann Terje Pedersen, som formelt går ut døra fra lensmannskontoret for siste gang 30.juni.

Intervju og portrettfoto i adventstiden

18. desember 2016 by Anne Gunn Skriv en kommentar

I en serie adventsintervjuer for Søgne og Songdalen Budstikke julen 2016 hadde jeg en prat med tidligere politietterforsker Inger Grete Lia Stålesen. Det ble en interessant og givende samtale.

Familie og venner er det viktigste

inger-grete-4 — Godt med varm drikke fra koppen hun fikk av kolleger da hun sluttet i Politiet. Fuglemotivet passer fint. – Jeg føler meg fri som fuglen, jeg er heldig, sier Inger Grete Lia Stålesen.

Å bli pensjonist er ikke det samme som å trekke inn årene, i alle fall ikke når man heter Inger Grete Lia Stålesen. Etter at hun takket av etter 37 år i Politiet, har aktivitetsnivået bare økt, men i førjulstiden er det sosialt samvær som betyr mest.

– Hvordan er adventstiden for deg?

– Det er ei koselig tid! Jeg er sammen med familie og venner, går i teater med barnebarn, og på byen med venninner.

I år betyr det forestilling i Kilden med barnebarnet på fem. Å se på julepyntede gater og drikke varm sjokolade på kafe hører også med og er like stas for begge.

Venninnetreffet er et kapittel for seg, en gjeng spreke damer som har holdt sammen i 20 år, og som treffes fire-fem ganger i året.

Gode venninner

Jeg var ute med dem sist torsdag, det er så flott!

Inger Grete sprudler og forteller – om kulturaktiviteter, sykkelturer til Skagen og Ålo (det trenger jo ikke være langt!), om sjurettes middager laget i felleskap, men med overoppsyn fra en særdeles dyktig venninnekokk, om gode samtaler og støtte og hjelp når det røyner på. Livet går jo ikke alltid på skinner, men å være der og piffe hverandre opp er uvurderlig.

Navnet på gruppa, ”Piger, vin og sang” forteller om munterhet, med godsaker i glasset.

– Når vi har juletreff, spiser vi risgrøt, men da er det saft og vann. Vinen tar vi etterpå, vi har ikke funnet en passende grøtvin, humrer Inger Grete.

– Og så har vi pakkelek!

Pakkeleken er den med terning og stoppeklokke. Gavene skal koste maks 50 kroner, så her er det oppfinnsomhet som teller. Det bringer samtalen over på pakkehysteriet i vår privilegerte del av verden. Etter to års opphold i Serbia, og nå sist på Filippinene er ikke dette perspektivet blitt mindre.

Vi er heldige

– Vi har jo så mange pakker til jul at vi snart ikke ser treet, det har tatt helt av!

Inger Grete sier med ettertrykk:

– Vi i Norge er født på rett plass – jeg klager aldri på bensinprisene og aldri på skatten! I Serbia tjener de en tiende del av det vi gjør, men bensinprisen er bare noen kroner billigere. En venn av meg har bil, men må tenke seg om hver gang han skal bruke den, han har rett og slett ikke anledning til å kjøre når han vil, sier hun.

Ti måneders opphold på Filippinene har også gjort inntrykk.

– Hva gjorde du der?

– Jeg var engasjert av Utenriksdepartementet i arbeidet med fredsprosessen.

Boks med lokk

Etter at hun sluttet i Politiet, tok det bare noen få måneder før hun ble spurt om å bidra med sin erfaring gjennom Flyktninghjelpen og UD. Det betyr at hun står på ei liste over aktuelle ressurser som kan hentes inn der det er behov. Hennes rolle går ut på å veilede, og å drive konflikt- og krisehåndtering, noe hun nå tilbyr gjennom eget Coach-firma.

Da oppdraget på Filippinene var fullført, var det mange eiendeler som skulle ryddes i, og på rommet i hovedkvarteret satt hun sammen med en ansatt som kjente lokalbefolkningen.

– Jeg hadde spredt forskjellige ting utover gulvet, blant annet en plastboks med lokk som ble brukt til oppbevaring av klær i de periodene jeg var i jungelen. Lokket hindret kakerlakker og andre krypdyr å komme inn blant klærne, forteller Inger Grete.

– Kollegaen min visste om ei ung jente som kunne ha bruk for boksen, hun hadde bare ei pappeske til sine ting. Da ville jeg bare gråte. Forskjellen på dem og meg ble så tydelig, sier den tidligere politietterforskeren, som også har latt seg engasjere på andre felt hvor hun opplever urettferdighet. For en tid tilbake valgte hun å melde seg ut av Statskirken.

Den som tier samtykker

– Hva var din begrunnelse for å melde deg ut?

– Jeg gjorde det i solidaritet med de som føler seg utstøtt.

Hun forteller om mennesker hun har truffet, og om håpløsheten enkelte opplever i møte med kirkens folk.

– Jeg husker en kristen, homofil gutt som stormet ut fra kontoret mitt for 15 år siden. Han følte ikke at han hørte hjemme noe sted og ville ta livet sitt, han var helt fortvilet. Vi fikk heldigvis stoppet han.

Inger Grete mener det blir et paradoks når det i kirken snakkes om nestekjærlighet.

– Det er jo ikke nestekjærlighet når det ikke er plass til alle, sier hun og sammenligner med en mobbesituasjon:

– Hvis en person mobber, er han eller hun ansvarlig, men personen som står ved siden av og ser på, uten å gripe inn, er også en mobber.

– Jeg vil ikke være med på å ekskludere folk, derfor har jeg meldt meg ut, sier hun.

Inger Grete Lia Stålesen lar seg lett engasjere, og har et stort hjerte for de som faller utenfor.

Familien viktig

– Hvordan feires julen hos familien Lia-Stålesen?

– Jeg regner med at vi blir 10 -12 på julaften, med barn og barnebarn.

– Og da spiser dere?

– Ribbe! Og verden beste rødkål, som mamma lager. Jeg elsker å ha familien rundt meg. Nå som barna har stiftet egen familie, må de jo fordele seg, men jeg er glad hver gang de kan komme til oss.

– Har du noen spesielle juleminner fra barndommen?

Inger Grete smiler og kommer på en tradisjon fra farens hjemtrakter i Telemark.

– Da skulle jula skytes inn med hagle, ett skudd i lufta, presis klokka fem. Minner fra 20 minus og knitrende snø dukker opp, en perfekt ramme rundt feiringen, bortsett fra utedoen på låven.

– Har du noe du vil si til slutt?

– At vi må bry oss mer. Hvis vi spør hvordan folk har det, bør vi ta oss mer tid til å høre svaret, sier Inger Grete Lia Stålesen.