Barnefoto er hektisk og gøy. I korte øyeblikk kan historier skapes.
Jakten på tapt verdighet
Odd-Geir Jørgensen (63) kom som innflytter til Søgne fra Oslo i 2019. Da hadde han bak seg et hardt liv med alkoholmisbruk og flere opphold på behandlingshjem for rusavhengige. Gjennom håndverk og musikk ønsker han å ta livet og verdigheten tilbake.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Jeg bodde 30 år i København og levde et tilsynelatende godt liv. Jeg tok utdanning, fikk familie, og hadde i mange år lærerjobb på en ungdomsskole, helt til alkoholen tok helt over, forteller Odd-Geir.
At det hadde vært for mye vin og øl over lang tid ser han tydelig i ettertid, men han måtte ned alle trinnene i kjellertrappa før han innså hvor stort problemet egentlig var.
Ekteskapet tok slutt, og som reaksjon på det, tok han noen spektakulære valg.
– Det var ingen bitterhet knyttet til bruddet, men det var likevel et nederlag at vi ikke fikk det til. Jeg hadde behov for å gjøre noe drastisk, så jeg dro til Alaska og levde ut villmarksdrømmen. Over en periode reiste jeg på flere lange turer, både på landeveien og til fjells. Friluftsliv har alltid vært en stor del av livet mitt, fastslår han.
Gode og dårlige valg
Men alkoholen hadde for stort grep. Psykiske utfordringer knyttet til opplevelser tidlig i livet er også noe av bildet, men Odd-Geir er klar på at det ikke er noen unnskyldning for å havne på utsiden av samfunnet. På det verste bodde han mer eller mindre på gata i Oslo. Han poengterer at vi tar noen valg i livet.
– Jeg har gjort noen spennende valg, som har gitt meg store og gode opplevelser, men jeg har også gjort noen dårlige valg. De dårlige valgene sendte meg til bunns.
Han forteller at vendepunktet kom etter den siste av fire sykehusinnleggelser på kort tid, denne gang med hjertestans og en promille på 5,3. Flere opphold på ulike avvenningsinstitusjoner fulgte, sist på Jegersberg gård, før han kom til Søgne.
– Søgne ligger rett ved havet, jeg er sportsfisker, og Søgne Gamle Prestegård er et kulturelt omdreiningspunkt for hele Kristiansand vest. Her skjer det mye som tiltaler meg, smiler Odd-Geir.
Håndverk og musikk
At vi møtes på Søgne Gamle Prestegård passer derfor perfekt. Odd-Geir har, på oppfordring, tatt med seg gitaren. Han skriver musikk og tekster og spilte tidligere i band. På YouTube har han lagt ut flere låter, der han spiller og synger.
Så tar han fram et sett med sjakkbrikker, laget av bjørkenever. Han forteller at idéen kom for noe år siden da et stort bjørketre var felt like utenfor huset der han bodde.
– Men hvorfor sjakkbrikker?
– Jeg var tidligere med i Drammen sjakklubb, så sjakk har jeg spilt mye, opplyser Odd-Geir og utdyper litt mer om idéen han plutselig fikk.
– Bjørka lå der, saftspent, dette var i april måned, med never som hadde falt av. Jeg la merke til at neveren krøllet seg og tenkte at dette må jeg kunne bruke til noe. Soppkurver hadde jeg ikke lyst til å lage, det er det så mange andre som gjør, så jeg fant ut at jeg ville prøve meg på sjakkbrikker.
Etter en del prøving og feiling, har han nå funnet en mal som fungerer, og i løpet av årene har det blitt mange sett med håndlagede hvite og svarte brikker.
Noen av spillene er solgt til Drammen sjakklubb, grossist for Sjakkforbundet, men de fleste er gitt bort som gaver.
– Kanskje jeg kan bli med på et julemarked her på prestegården? Det kunne vært artig, antyder Odd-Geir.
Han sammenligner det han gjør med damenes trang til å strikke, at det går an å være sosial samtidig som man pusler med noe.
En eske med fargerike fiskefluer kommer også fram fra ryggsekken. Små kunstverk de også. Å ha noe å holde på med, noe som engasjerer og gir glede, er selve nøkkelen til å komme på beina når livet skal stables etter mange år med rus.
Nå opplever han at fremtiden ser lysere ut enn på lenge.
På sporet
– Man må erkjenne at man ikke er verdensmester. I dette ligger at det ikke er flaut å be om hjelp, fastslår Odd-Geir og legger til:
– Mye handler om et verdig liv, jeg opplever at verdighetsbegrepet er sentralt. For min del har jeg gjort mye jeg er stolt av. Jeg har kunnet smile til meg selv i speilet, men etter å ha ligget i rennesteinen, er livsprosjektet mitt nå jakten på den tapte verdigheten. Gjennom å lage noe, som sjakkbrikkene, fluebindingen, og ikke minst gjennom musikken, får jeg vist litt av kompetansen min. Jeg tror jeg er på sporet av noe, sier Odd-Geir Jørgensen.
Ung og usynlig syk
Emma Victoria Tallerud (22) fikk konstatert den revmatiske sykdommen Lupus for to år siden. Hun er i tillegg rammet av kronisk utmattelsessyndrom, også kalt ME, men vet ikke sikkert om den ene diagnosen er konsekvens av den andre. Det hun vet er at hun ikke kan leve livet slik hun gjerne vil.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
– Jeg ble utredet for ME i 2017, og i 2019 fikk jeg diagnosen SLE, en kronisk revmatisk sykdom, forteller Emma og forklarer at symptomene er vondt i muskler og ledd, vondt i ryggen, konsentrasjonsproblemer og generelt dårlig immunforsvar. Trettheten hun i tillegg sliter med kan være så utmattende at det er nødvendig å prioritere hva kreftene brukes på. En kveld med sosialt samvær kan for eksempel utløse flere dager i sengen.
– Jeg vet enda ikke sikkert om det kun er den revmatiske sykdommen jeg har, men legene heller mot at ME er en bi-diagnose, forteller hun.
Sliten hele tiden
I forkant av vage symptomer, som første gang meldte seg for fire år siden, hadde Emma kyssesyken, noe som dessverre ble konstatert først etter flere måneder.
– Jeg ble testet, men det ble sagt at jeg ikke hadde kyssesyke. Dermed fortsatte jeg i vanlig tempo, med trening og festing med venner, helt til det en dag stoppet helt opp. Jeg ble veldig dårlig, lå til sengs med halsbetennelse og klarte nesten ikke å prate, sier hun.
Etter en legesjekk ble konklusjonen at symptomene ikke var noe å bekymre seg for.
– Du er snart like sprek igjen, var beskjeden hun fikk.
Men Emma ble mer og mer sliten, det ble tyngre og tyngre å stå opp om morgenen, og da hun kom seg på skolen, var konsentrasjonen så dårlig at mye av undervisningen gikk henne hus forbi.
– Jeg var sliten hele tiden. Sov på bussen til skolen, sov på bussen hjem, og la meg til å sove på ettermiddagen. Så stod jeg opp og spiste litt, gjorde lekser for så å sovne igjen klokka elleve på kvelden. Slik gikk dagene, forteller hun. I november, noen måneder før hun skulle være russ, orket ikke Emma mer skole. Dermed ble det ingen avsluttende eksamen.
Kjente ikke seg selv
Foreldrene ble selvsagt bekymret og trodde en periode at det var snakk om ungdommelig latskap, men til slutt var Emma selv sikker på at dette umulig kunne være normalt for ei jente på 18 år. Time hos lege ble bestilt, fulgt av mange legebesøk i tiden som fulgte.
– Legene ymtet om et det kanskje var et virus, men ingen kunne finne at noe var galt med meg. Jeg sa til mamma en dag at jeg kjenner ikke meg selv igjen.
– Det gjør ikke jeg heller, svarte hun.
Emma utdyper:
– Jeg var jo den som alltid var først ute av døra, likte å finne på noe hele tiden og var veldig sosial. Nå orket jeg ingen ting.
– Hvordan kan du beskrive trettheten du kjente på?
Emma tenker litt, prøver beskrive følelsen man kan ha etter en hel dag med trasking i byen, eller på Sørlandssenteret. Beina verker, man ønsker bare å dumpe ned i en stol.
– Sånn har jeg det fra jeg står opp til jeg legger meg, uten at jeg har gjort noe som helst.
Vil så gjerne
Etter flere måneder var det endelig en lege som forstod.
– Jeg kom inn til legen, som så på meg og sa: Du er ikke frisk. Da begynte jeg å gråte, forteller Emma, som endelig følte at noen tok henne på alvor.
Nå fulgte en ny runde med undersøkelser. Det ble tatt blodprøver, MR av hodet, hun ble undersøkt av psykiater for å utelukke at symptomene var psykisk betinget. Til slutt kom hun til en revmatolog og diagnosen Lupus ble fastslått.
Nå går hun til revmatolog to ganger i året for å sjekke muskler, ledd og blodverdier, men utover det kan lite gjøres. Noen medisiner får hun riktig nok, som ikke kan helbrede sykdommen, kun gjøre tilstanden mer stabil.
– Jeg mener at jeg har lært en del om meg selv de fire siste årene, om når jeg bør stoppe for å hente meg inn igjen, selv om det ikke alltid er lett å gjennomføre, erkjenner hun. Og i kjølevannet av sene kvelder og mye aktivitet kommer ofte en periode med søvnvansker og stort behov for hvile.
– Du bruker opp krefter du ikke har?
– Ja, det er nettopp det. Man vil så gjerne være frisk, og bli sett på som frisk. Jeg ønsker jo ikke å bli behandlet som syk, jeg er så mye mer enn den diagnosen, sier Emma, som kjenner på at det er blitt vanskelig å knytte nye relasjoner. Det er tryggest å være sammen med de som kjenner henne, og som vet at Emma er ei positiv jente med masse humør, men som samtidig har begrensinger på grunn av en diagnose. Da slipper hun hele tiden forklare og rettferdiggjøre.
For frisk for NAV
Problemet kan være at ei ung jente som ser godt ut, som har lett for å smile og som ønsker å se muligheter, stadig må forsvare seg. Hun er like fullt syk og har en alvorlig diagnose. Å stadig måtte forklare, både overfor de hun møter, men ikke minst overfor systemet som skal hjelpe de som trenger det, er tungt og energitappende.
Emma sier litt forsiktig:
– NAV er nok det som oppleves mest krevende i en situasjon som min.
Jeg er ikke syk nok til å få innvilget søknad om Ung ufør. Jeg vet at jeg ikke er frisk, men jeg er for frisk for NAV. Jeg passer ikke inn i deres mal og har fått avslag på uførsøknad to ganger. Bare at det står i legeerklæringen at jeg trener av og til, gjør meg frisk i deres øyne.
Søknad om å komme til samtaler med rådgiver med tanke på den psykiske siden av sykdommen har heller ikke ført fram.
– Jeg har søkt to ganger om å komme til Distriktpsykiatrisk senter Strømme ved SSK, men fått avslag. Jeg er visst ikke syk nok for dem heller.
Deprimert
– Hva mener du at saksbehandlerne hos NAV bør forstå?
– Vanskelig å si, men jeg har hatt få samtaler med ansatte i NAV. Rådgiveren min er kjempesnill og hyggelig, hun ser meg virkelig, men når søknaden behandles er det andre som leser den. For dem er det bare et papir blant tusenvis av andre søknader, mener Emma, som søkte om Ung ufør både i 2018 og nå i 2021.
– Første gang hadde jeg ikke en fastsatt diagnose, og en forståelig grunn til at søknaden ble avslått, men i 2021 hadde jeg to diagnoser. Likevel ble det et nytt avslag. Arbeidsavklaringspenger er en slags løsning, som nå har vart i tre år.
– Hvordan klarer du deg økonomisk?
– Det går akkurat rundt, men jeg får ikke spart noe, og da er det lett å se mørkt på ting. Når man er 22 år, drømmer man jo om en framtid slik andre unge gjør, kanskje å kunne kjøpe sitt eget.
Emma innrømmer at hun i perioder har vært deprimert.
– For tiden bor jeg på hybel, og det er kommet ymt om at ”du kan jo bare flytte hjem, da kan du spare”, men for meg oppleves det å kunne bo for seg selv som det eneste normale, slik situasjonen er.
Fint med en fest, men…
– Er du ensom?
– Jeg kjenner nok på det av og til, ikke bare fordi jeg er mye alene, men like mye fordi jeg har begrensinger på grunn av sykdommen. Det er vanskelig å kommunisere hva man går gjennom, og det kan gi en følelse av ensomhet. Å bli spurt om hva man driver med er også utfordrende når svaret blir, ”jeg naver, jeg har Lupus og ME”. Emma legger til:
– Jeg ville jo mye heller si at jeg studerer. Samtalen har lett for å stoppe opp, det er liksom ikke så mye å snakke om når svaret er at man går på NAV. Bare ordet er negativt, men jeg er tryggere i meg selv nå. For meg er ikke det andre mener om meg så viktig, heller at jeg selv så gjerne skulle slippe å motta penger fra NAV fordi jeg er syk. Det er absolutt ikke noe jeg har valgt.
Å være med venner på fest kan være veldig fint, men for henne kan energien være borte når kvelden bare så vidt har startet.
– Da har jeg kanskje mest lyst til gå hjem, men det er ikke lett for andre å forstå, jeg ser jo ikke syk ut. Jeg oppfører meg heller ikke som syk.
Resultatet kan bli at hun ikke går hjem likevel og tenker at nå skal hun kose seg og la det stå til. Det andre ikke ser er at det kan bli en uke i senga etterpå.
Å ta livet tilbake
– Hvor går grensen mellom å forstå begrensingene og til å strekke seg mot noe?
– Jeg presser meg nok selv for hardt fordi jeg har så lyst til å fungere og sier ja til alt for mye. Det var slik jeg var før, og det er jo meg fortsatt. Jeg har ikke lyst til å miste den delen av meg selv, sier Emma.
– Så blir det en smell fordi jeg ikke klarer det samme som før, men noen ganger er jeg villig til å ta det som kommer i etterkant. Man kan ikke leve et liv med å si nei til alt fordi man er redd for å bli dårlig. Det er ikke noe liv, så om jeg får dårlige dager etter en dag eller kveld med sosialt samvær, opplever jeg å ta livet mitt tilbake på et vis.
– Hva synes du er gøy?
– Å være sammen med familien er fantastisk, med søstrene mine og med venner. Og mormor, hun er gull! Mormor kan jeg snakke med om alt mulig, smiler Emma.
Framtidshåp
– Hvordan har korona påvirket deg?
– Egentlig ikke så mye, annet at jeg har vært redd for å bli syk. Hverdagen har vært nokså lik for meg de siste fire årene.
Det betyr at dagene består av mye alenetid, der interesse for mote og foto leves ut gjennom Instagram. Emma elsker å fotografere selv, gjerne sammen med søstrene og venninner. Og kanskje det i framtiden kan bli mulig å utvikle hobbyen videre?
–Jeg håper jeg kan komme i gang med noe jeg kan mestre, sier Emma, som også håper å få forståelse hos NAV.
– Da hadde jeg visst mer hva jeg har å forholde meg til. Mitt største håp akkurat nå er å bli sett for den jeg er, med mine opp- og nedturer. Situasjonen min har vært på stedet hvil i fire år. Jeg føler at tiden løper fra meg.
– Hva drømmer du om?
– Jeg drømmer om å kunne leve et så normalt liv som mulig, ut fra min situasjon.
Hva er Lupus?
Systemisk lupus erythematosus (SLE) er en autoimmun revmatisk bindevevssykdom. Hos friske mennesker produserer immunsystemet antistoffer som beskytter kroppen mot infeksjoner. Hos personer med lupus angriper noen antistoffer personens eget vev. Sykdommen er systemisk, noe som betyr at den kan angripe mange forskjellige organer. Hud, ledd, cellene i blodet, nyrer, hjerte, og hjerne angripes hyppigst. Sykdommen arter seg svært ulikt fra person til person.
Kilde: NFR
Søgne januar 2021
Stille dager, mye inneliv, men en tur ut med kamera blir aldri feil 🙂
En sprek 80-åring fra Søgne
Å slå av en prat med 80-årsjubilant Jan Roger Eriksen var veldig hyggelig. Han har opplevd mye, og har mange jern i ilden. På trykk i Fritidsnytt nummer 9/2018
– Jeg tenker nok mer tilbake enn før
Et lyst sinn, god helse, og stor glede av å være aktiv er nøkkelord når Jan Eriksen skal beskrives, selv om sterke opplevelser aldri glemmes.
Tekst og foto Anne Gunn Pedersen
Det er en av de første dagene i september. Jan er fullt opptatt i hagen med å klippe georginer. To mål tomt krever sitt, med massevis av blomster, kjøkkenhage, og en plen så grønn at spørsmålet er uunngåelig:
– Hvordan får du dette til?
– Gjødsle jevnlig, vanne godt og klippe en gang i uka, svarer Jan og røper at han riktignok har plenklipper med motor, til å sitte på. Og selv om hagestell i dag er hobby, var det gartner han en gang utdannet seg til, da han reiste til Hamar fra hjemplassen Veidnesklubben i Finnmark.
I november fyller den blide nordlendingen 80 år, men hvordan dagen skal feires vet han ikke, og på sett og vis har han feiret litt allerede, med et fire ukers opphold i Tyrkia.
Åpent hus på den store dagen er han likevel ikke fremmed for.
Små marginer
Jan vokste opp i Lebesby kommune, som nummer fire i en søskenflokk som etter hvert talte åtte. Døpt ble han to ganger, først da han som nyfødt var så svak at foreldrene var redd for at han ikke ville klare seg. Da gutten likevel vokste seg frisk, ble det dåp i kirken.
– Konfirmasjonen stod jeg over. Da kunne jeg bestemme selv, sier Jan, som likevel er sterk i troen.
Livet har bydd på dramatikk flere ganger, fra å nær bli tatt av snøskred, ulykke i bil, til nestenulykke på båt da han seilte til sjøs. Hver gang har marginene vært på hans side.
– Han har reddet meg, sier Jan med overbevisning, et stort smil og blikket rettet oppover.
At familien klarte seg da tyskerne brant ned Finnmark og Nord-Troms i 1944 er kanskje det største mirakelet. Da var Jan seks år.
Gjemte seg i fjellet
– Hjemmet vårt ble brent, men mor og far klarte å rømme til en gamme med oss seks barna. Gammen lå godt gjemt oppe i fjellsiden, tre kilometer fra sjøen, forteller han.
– Vi ble etter hvert trygge og håpte det skulle ende godt, og at frigjøringen snart ville komme.
Men en lørdagskveld like før jul, mens faren er ute for å skaffe mat, høres barske mannsstemmer utenfor. Mor, gravid i fjerde måned, låser først døra innenfra, men blir tvunget til å åpne. Beskjeden fra tyskeren og hans norske los er brutal:
De skulle omgående ut av gammen og om bord i en båt!
– Mor klarte å overbevise dem om at hvis hun bare fikk litt tid på seg, skulle hun være klar søndag morgen, med bagasjen ferdig pakket. I stedet rømte hun opp i fjellet til en mindre gamme, mens vi lå og sov. Planen var få med seg mat og klær oppover, innrette seg der og så hente oss ungene etterpå.
I boka ”Finnmark i flammer”, utgitt i 1949, er den dramatiske flukten beskrevet, hvordan mor greide å få med seg det nødvendigste av klær og mat, og dro alene ut i natten.
Men da den eldste gutten våknet grytidlig søndag morgen, var verken hun eller faren kommet tilbake, og nå var det tolvåringen som måtte ta ansvar for søsknene. Han hadde hørt noe av det som skjedde i løpet av natten og turte ikke bli værende.
Han vekket småsøknene, kledde på dem, og sammen la de i vei dit de trodde mor hadde gått, men gammen var tom da de endelig kom fram. Livredde prøvde de minste å klumpe seg sammen for å holde varmen, mens storebror gikk ut for å lete etter foreldrene, uten å lykkes.
Hele søndagen, og neste natt, oppholdt søskenflokken seg i gammen, inntil far på mirakuløst vis fant dem i tide. Da lå de stivfrosne bak døra, der det var varmest, og mest mulig i skjul, i tilfelle tyskerne kom for å lete. De eldste var kjapt på beina, men de minste sov tungt, og det var nære på at det kunne gått virkelig galt.
I siste liten
Så begynte jakten på mor. Det viste seg at hun hadde blitt svimmel og valgt å gjemme seg et stykke fra stien, av redsel for å bli oppdaget av tyskeren og hans los.
I forkommen tilstand ble hun funnet ut på ettermiddagen, båret tilbake
til den store gammen, som i mellomtiden var ransaket og plyndret. Der fikk hun pleie og stell og kom etter hvert til hektene igjen. Familien klarte å holde seg skjult fram til frigjøringen. Men pikebarnet, som ble født i juni 1945, døde etter tre uker.
Jan husker en god del av det som skjedde, men kan heldigvis glede seg over at familien klarte seg greit. Selv har han et lyst sinn, men konstaterer at han nok likevel ble herdet av opplevelsene.
– Tøffe ting setter seg i hjernen. Man blir kanskje mer hardbarket, erkjenner han. Livet skulle også siden by på utfordringer.
Variert arbeidsliv
– Jeg reiste hjemmefra da jeg var 19 år, tok gartnerskole, men jobbet også på et barnehjem utenfor Oslo.
Det var her han traff Magnhild, som han senere giftet seg med. Sammen flyttet de til Sørlandet og etablerte sitt eget barnehjem, som Jan uttrykker det. Seks egne barn og et fosterbarn kom nemlig til etter hvert. Han ble for øvrig fortalt at Sørlandet var best, blant annet fordi vintrene var milde.
– Det opplevdes som løgn, humrer Jan, for akkurat den vinteren, 1969-70, kom snøen i november og smeltet ikke før i mai. Snøfonnene var så svære at han på det verste bare skimtet taket på huset.
Jan ville helst bruke gartnerutdannelsen, men fikk ikke jobb da han søkte på Landbruksskolen i Søgne. I stedet tok han utfordringer på strak arm og fikk jobb hos Block Vatne.
– Jeg har bygd mange hus i Søgne, smiler Jan, som også tok sveise-og dreiekurs. Et halvt års tid var han i Høllen på KMV-plastfabrikken. Der lærte han å støpe båter i plast. I mange år arbeidet han hos hos Bentsen & Sønner i Ny-Hellesund og på si i Kåre Larsens gartneri. Noen år på sjøen ble det også, for rederiet Skjelbred Knutsen.
Sykdom
I 1989 ble Magnhild alvorlig syk og var lenge på sykehus. Da legen en dag satte seg på sengekanten, sa han at det var lite å gjøre med kreftsykdommen. To år ga han henne. Legen forespeilte familien en tøff tid, med en mor som kom til å svinne bort, og til slutt dø fra dem.
Det nektet Magnhild å godta. I stedet begynte hun på sykepleierutdanning, spiste sunn mat og holdt det gående i 14 år.
Men så kom tilbakefallet, og en aprildag i 2003 sovnet hun inn. Da hadde Jan vært hjemmeværende det siste halve året og vist at han kunne hamle opp både med matlaging og klesvask. Det gjorde Magnhild mer rolig for at familien ville klare seg når hun var borte.
– Vi kom hverandre nærmere i den tiden og fikk snakket om mye vi ikke tidligere hadde snakket om, minnes Jan, som hadde en tøff tid etter at kona døde.
Sjelebot
Nå har han fått ei god venninne i Grethe, og sammen har de de gode dager, selv om det langt fra er snakk om noe latmannsliv. Ofte besøker Jan andre pensjonister, på eldresenter Søgne og Songdalen, eller han går på hjemmebesøk.
– Det gir meg mye å kunne være en samtalepartner, sier Jan, som selv er i god form. Han både jogger og trener litt og har dessuten flere hobbyer. Noe av det er det aller beste er å komme ut på sjøen for å fiske.
– Jeg kan gjerne være ute fem-seks timer, og jeg får nesten alltid fisk!
Da undertegnende fikk være med, var sjøen stille og fin. Jan manøvrerte båten til faste plasser, stoppet og kastet snøret over rekka. En lyr, en sei og en makrell ble fangsten denne dagen, kanskje ikke all verdens, men å komme ut i båten er det viktigste.
– Der sjelebot i seg selv, konstaterer 80 års-jubilanten.
– Hva tenker du om å runde 80 år?
– Man føler seg jo ikke gammel, man er den samme, men jeg tenker nok mer tilbake enn før. Jeg kan drømme om natten, og ofte er jeg i drømmen tilbake der jeg vokste opp.
Da Jan for fem år siden var tilbake på ”gjengrodde stier” i Veidnesklubben, som en gave fra barna til 75-årsdagen, kunne han registrere at noen likevel våget å satse i kommunen han en gang reiste fra. Nå skaper nybygg og nye fiskeflåter optimisme. Det er gledelig, selv om Jan Eriksen definitivt har gjort sørlending av seg.
Fritidsnytt gratulerer med dagen 19.11 2018!
Intervju med Mia Aas Fjelldal fra Søgne
Kreativ på flere felt
Helt fra Mia Aas Fjelldal var 15 år har hun vært fast leverandør av fortellinger til Budstikkas juleavis, men selv om skriving er favoritthobby, liker hun også å utfolde seg med musikk tegneblokk.
Mia Aas Fjelldal er på snarvisitt hjemme i sommerlige Søgne.
Kledd i blåblomstret kjole er hun en sommer i seg selv der hun sitter på en hvitmalt benk i hagen hos foreldrene på Lohne.
Grunnen til turen hjem, fra studier i Trondheim, er deltakelse i utdrikkingslag, en slags forsmak på det som kommer, nærmere bestemt 30. juni. Da skal hun selv stå brud.
– Det blir spennende, men endrer egentlig ikke noe. Jeg har jo bodd med den fyren lenge, men jeg gleder meg til å feire dagen med han, sier hun om kjæresten gjennom sju år.
– Morten og jeg utfyller hverandre veldig fint. Han er ikke kreativ på samme måte som meg, men er likevel interessert i flere former for kunst. Og veldig datakyndig, smiler Mia og stråler om kapp med solen når hun snakker om mannen hun skal si ja til i Søgne Gamle kirke. Etter vielsen blir det hagefest med 49 gjester, og dagen etter reiser brudeparet på ferie til Italia.
Masteroppgave
Altså er deler av sommeren godt planlagt og har vært det i lang tid. Parallelt med bryllupsforberedelser jobber hun med masteroppgave i sosiologi.
– Det blir nok litt hektisk like før levering, sier 26 åringen og erkjenner at selv om hun har jobbet relativt jevnt gjennom året, blir det garantert stressende når trådene skal samles på slutten.
Fordypingen hun har valgt er det alvorlige samfunnsproblemet selvmord, og hvordan pressen håndterer dette.
– Dilemmaet, og det jeg forsøker å belyse i oppgaven, er at samtidig som selvmord bør opplyses om og snakkes om, vil det alltid være fare for smitteeffekt. Pressen har en viktig og ansvarsfull oppgave i måten det skrives om dette på, men jeg er ikke helt i mål med hvordan jeg skal konkludere, sier Mia.
At hun har valgt sosiologi som sitt fagfelt, skyldes ganske enkelt en grunnleggende interesse for samfunnsspørsmål, og nå begynner også jakten på jobb.
– Det søkes jo ikke eksplisitt etter sosiologer, men jeg ser for meg at det kan bli konsulent- eller rådgivingsstillinger som er aktuelle å søke på. Jeg er forberedt på at det kan ta tid.
Og skulle det på sikt være mulighet for jobb på Sørlandet et sted, er både hun og Morten åpne for det. Han har for øvrig to år igjen av lærerstudiet.
Skrivekunst
Å være student betyr mye skrivearbeid når oppgaver skal leveres, ganske så annerledes enn fantasifulle fortellinger som handler om jul, eller andre historier for barn. Den type skriving kobler hun imidlertid gjerne av med når tiden tillater det.
– Drømmen er å en dag få gitt ut en barnebok, røper Mia, som fikk et inspirerende puff da hun som femtenåring deltok i Ungdommens kulturmønstring og gikk videre til landsfinalen.
– Det var første gang de hadde en kategori for litteratur, og de visste ikke helt hvor de skulle plassere meg. Resultatet ble å stå på scenen og lese utdrag fra boka jeg hadde skrevet. Den ble trykket opp i ti eksemplarer og gitt som gave til familien.
Tittelen hadde det fantasy-inspirerte navnet ”Igamskogens hemmelighet”, og den unge forfatteren ble belønnet med skriveleir i Tarjei Vesaas rike i Telemark.
Siden har hun fortsatt å lage historier, fortsatt inspirert av fantasy-sjangeren.
– Jeg liker ellers å utfordre skriveteknikken min og teste ut nye språklige virkemidler. For eksempel prøver jeg nå ut en teknikk der handlingen foregår i dialogen mellom personene i fortellingen.
Skrivekunsten ble for øvrig ytterligere utdypet, og utfordret, da hun tilbragte et år på Buskerud folkehøyskole, linje for ”Kreativ skriving”. Lærer var forfatter Kyrre Andreassen,
Arvelig belastet
At Mia Aas Fjelldal er kunstnerisk anlagt er ingen stor overraskelse. Både innenfor tegning, maling og musikk har påvirkning hjemmefra uten tvil hatt betydning. Foreldrene er Christel Aas og Leif Fjelldal, begge utøvende kunstnere på hvert sitt felt, bortsett fra at Christel også er jordmor. I 2012 skrev hun ”Samtalen” som Knut Walle fremførte i Udhavn teater. Leif er musiker og har blant annet spilt i duoen Joffen og Laffen.
– Jeg husker at far ga meg et ark og ba meg tegne noter. Jeg tegnet det jeg trodde var noter, og han skulle spille ”komposisjonen” min etterpå. Det ble så som så, men jeg ble oppmuntret til å fortsette med musikk, minnes Mia.
Musikklinjen på videregående ble valget etter ungdomsskolen, men hun har likevel ikke ønsket å gjøre musikken til yrke.
Når det gjelder tegneinteressen, kommer mor inn i bildet. I alle fall er et av barndomsminnene at Mia med store øyne så henne tegne en jungel, og at hun ble spurt om hvilke dyr som skulle bo der.
– Det var helt magisk! Hun tegnet det jeg sa, og dyrene dukket opp mellom busker og trær!
For Mia er både tegning, maling og musikk aktiviteter hun trives med når kreativiteten trenger utløp.
Idyllen brutt
Mia forflytter seg fra benken til steintrappa foran huset, der krukker med fargesprakende blomster står i trappetrinnene.
– Sommer er vidunderlig, men ettermiddag og tiden utover kveld og natt er aller best. Da er det stille, solen er lav og lyset har rødskjær. Å gå tur midt på natten er herlig. Ellers elsker jeg å plukke bær, smiler Mia.
Et minne fra noen år tilbake dukker opp, ikke om bærplukking, men om blomster. Det begynte idyllisk i en eng med markblomster på besteforeldrenes gård i Korgen i Nordland. Der har familien reist nesten hver sommer. Mia og tvillingsøster Mari var i gang med å binde blomsterkrans.
– Men noen hadde sluppet ut kyrne, som plutselig kom i mot oss. De var litt ville, og vi ble vettskremte, la på sprang og kom oss over et gjerde. Idyllen ble brutt, brått og brutalt, ler hun.
Nå står Mia foran en ny tidsregning med avslutning på studier, og i disse dager giftemål som en stor og viktig begivenhet. Kanskje den største til nå.
Julens neste fortelling til Budstikkas lesere surrer nok likevel et sted i bakhodet.
Søgnedesign 2017
Bilder på årets utstilling. Siste dag søndag 30. juli