Miljøet i Norge er lite, og for mange er fekting ganske sikkert en fremmed sportsgren. I Kristiansand er det likevel en liten gjeng som møtes, med en dreven, entusiastisk veileder i Marianne Wilson. Hun ser gjerne at flere jenter blir med.

Tekst og foto Anne Gunn Pedersen

Fremmed eller ei – fekting har eksistert siden tidenes morgen. Ved bruk av våpen av forskjellig slag, som spyd, øks, sverd eller lanse, ble fekting brukt som del av nærkamp i krig. Duellering med sverd ble i middelalderen en vanlig måte å gjøre opp uoverensstemmelser på, men i takt med utvikling av andre og lettere sverdtyper ble kunsten å parere og unnvike mer fremtredende. Det førte til utvikling av spesielle teknikker til både angrep og forsvar.

Ridderfilmer

– Fekting er gøy, jeg har alltid vært glad i kampsport, og i fekting er det mye teknikk, sier Auen Elias Labdon (14).

Han er nettopp kommet tilbake etter å ha vært borte fra sporten i et par år. Auen fekter med sabel fordi han liker denne teknikken best. Her gjelder det å treffe motstanderens overkropp, armer eller hode med hugg eller kutt.

Men for å presisere: En lett berøring er nok til å score poeng. 

– Er det andre av vennene dine som driver med denne typen kampsport?

– Ingen. Alle spiller fotball, svarer 14-åringen kontant. Og legger ivrig til:

– For meg kom fascinasjonen etter å ha sett på ridderfilmer.

Det er tid for oppvarming. Trener Marianne Wilson får oppmerksomheten til de fem som er til stede på dagens trening i flerbrukshallen Idda Arena.

Såkalt ringfotball er første oppvarmingsøvelse. Det løpes, sparkes og scores, to lag kjemper om poeng og temperaturen stiger. Iveren likeså, dette er spennende og gøy!

Lek, fotarbeid og terping

– Det er viktig at lek er med i bildet, fastslår Marianne og går over til neste oppvarmingsrunde, nemlig hoppetau. Nå gjelder det å ha timing og kondisjon på plass.

Fotarbeidet er spesielt viktig i fekting og gjennomgås nøye i neste treningsbolk. Marianne terper på grunnposisjoner.

– Ett skritt fram med forfoten, tå, hæl og bakhæl på samme linje, bøy knærne, pass på vektfordeling på beina!

Ikke helt enkelt å bevege seg smidig og koordinert ved første forsøk, men øvelse hjelper. Mye øvelse.

Etter hvert kan fektemasker og sabler hentes fram, og nå begynner det å se spennende ut for en utenforstående, men først kreves repetisjon av sikkerhetsreglene.

Sikkerhet i høysetet

– Hva er viktig å tenke på i forhold til sikkerhet? vil treneren vite.

– Holde sabelen ned når den ikke er i bruk, og aldri snu seg bort i kamp, svarer Daniel (10).

– Man behandler sabelen som et våpen. Vi har maske, ikke hjelm, så vi er kun beskyttet foran ansiktet, forklarer Marianne og etterlyser flere regler.

– Ingen tullefekting, sier Hans Jørgen (7).

Berit (29) føyer til at alt sikkerhetsutstyr skal på før fekting. Hver gang.

Det vil si maske, hanske, beskyttelsesvest og fektejakke på kroppen. Damene har i tillegg en brystplate innerst.

Marianne poengterer at det er få skader forbundet med sporten, mye fordi sikkerheten alltid er i høysetet.

Kjempegøy!

Så er parøvelser med sabler og vennskapelige, men konsentrerte kamper i gang. Treneren instruerer, forklarer og veileder, iført sort trenerjakke og sort maske. Det skiller henne ut fra resten av gruppa.

– Overkroppen inkludert hode og armer er gyldig treff-flate med sabel. I florett, som er et stikkvåpen, er det kun poeng for treff på motstanders torso, altså overkropp, foruten armer, bein og hode, inkludert ryggen. Fekter man med kårde er det gyldig med treff på hele kroppen, opplyser Marianne videre.

En liten time senere har alle fektet mot alle. Teknikken sitter bra hos noen, andre må øve mer, men slitne, svette og fornøyde fektere er i denne omgang ferdige med en to-timers treningsøkt.

– Dette er kjempegøy, smiler Auen, Daniel og Hans Jørgen.

Lek og teknikkøvelser

Marianne tar en runde med rydding. Hun er for tiden eneste trener og erkjenner at miljøet er lite i Kristiansand. For egen del ble hun introdusert for fekting mens hun studerte i England, men registrerer at det er få som starter med denne sporten i Norge.

– Kanskje fordi omtalen i media er liten, og at fekting ikke er en del av kulturen slik som for eksempel i Frankrike, Ungarn og andre europeiske land. Og kanskje også fordi fekting i beste fall er andre eller tredjevalg for barn og ungdom som ikke finner seg til rette i de tradisjonelle idrettene, reflekterer hun.

Guttene er i klart flertall blant de som prøver seg. Som kvinne, og ikke minst entusiast, oppfordrer Marianne flere jenter til å forsøke.

– Jeg synes det er en elegant form for kampsport. Det krever fysikk, smidighet og ikke minst at hodet er med. Man utvikler konsentrasjon og reaksjonsevne, mental styrke og kroppskontroll. Fekting passer for både gutter og jenter, fastslår hun, men legger til:

– Jeg må ofte forklare de nye som kommer at man ikke kan begynne med fektekamper med én gang. Det er litt som med et instrument, eller en dans. Man må kunne grunnleggende skritt i dansen, eller noen grep på fiolinen for at det skal bli interessant. Det er jo er en del teknikk som skal læres, og som trener prøver jeg å blande inn lek for å gjøre øvelsene litt spennende.

Ikke kroppskontakt

Marianne understreker at fellesskapet er viktig, for selv om fekting er en individuell idrett, må man trene sammen for å bli god.

Selv har hun drevet med sabel- og florettfekting både som utøver og trener og

opplever at de yngre barna synes det er morsomt å få trene og være sammen med eldre barn og ungdommer i miljøet. Etikette og sikkerhet er tema hele tiden, at man tar vare på hverandre, legger vekt på å fekte sikkert, og ser etter at andre gjør det samme.

– Hvordan skiller fekting seg fra andre kampsportsidretter?

– I fekting har man ikke kroppskontakt. Kommer man borti motstanderen, om det så er ufrivillig, kan det bli gult eller rødt kort. Det oppmuntrer til kontroll og riktig distanse. Man øver inn gode teknikker og reflekser, slik at man på høyere nivå er mer opptatt av motstanderen og taktiske valg enn av egen teknikk som allerede er innarbeidet, forklarer treneren.

Nordisk mesterskap

Mesterskap er det likevel få av. Marianne forteller at det nesten ikke har vært avholdt sabelkonkurranser her til lands siden 70-tallet, men at Kristiansand Fekteklubb fikk tildelt nordisk mesterskap i sabelfekting i 2017.

– Klubben søkte Nordisk Fekteunion om arrangementet, etter at Norges Fekteforbund hadde avslått søknad om norgesmesterskap i sabelfekting, forteller hun.

At arrangementet ble særdeles vellykket er moro å tenke tilbake på.

– En unik begivenhet i moderne norsk fektehistorie, slår Marianne fast og utdyper:

– Takket være ekspertise og godt samarbeid med Molde Fekteklubb, samt støtte fra nordisk sabelmiljø fikk vi det til. Deltagere fra ni forskjellige land var med, vi hadde topp ekspertise på dommersiden og god støtte fra kommunen.

Leder i Kristiansand Fekteklubb understreker at fekting ikke er noen kostbar idrett å drive med.

– Hos oss har vi lave treningsavgifter og gratis eller lav leie på utstyr. Det er mye lek på trening, vi har det gøy, samtidig som vi utfordres både fysisk og mentalt. Vi trener balanse, smidighet og hurtighet. Jeg synes sabelfekting er elegant, nesten finere enn ballett!

Marianne Wilson smiler:

– En virkelig atletisk og spennende idrett. Jeg synes flere jenter burde prøve!

Fakta

• Moderne sportsfekting er en kampsport med blanke våpen og beskyttelsesutstyr på en 14-meters innendørs bane kalt piste. Idretten har tre OL-grener: florett, sabel og kårde. Florett og kårde er stikkvåpen, mens sabel primært er et hugg- eller kuttvåpen.
• Sabelfekting er den raskeste og mest spektakulære av fektesportens tre våpengrener. Tradisjonelt lærte nybegynnere fekting med florett, og kunne gå over til sabel eller kårde når de mestret grunnteknikken.  Sabelfekting var tidligere del av pensum for norske offiserer, og som ung kronprins var Kong Olav V en ivrig og dyktig sabelfekter.